Akademia snakker om mangfold, men tør ikke ta i rasisme

Av: Simon Gramvik, Kifinfo

– Når man nevner ordet rase, opplever jeg at det er mange som uttrykker et ubehag, som om ordet i seg selv er farlig. Jeg opplever dette mest blant kollegaer, ikke nødvendigvis studenter, sier Sandra Fylkesnes, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

Fylkesnes er koordinator for forskernettverket Critical perspectives on Teacher Education (and Education) – CritTEd. Sammen med flere fra nettverket tok hun initiativ til et temanummer om «blindsoner» hos nordiske utdanningsforskere. 

– Blant annet om hvordan det å «ikke se hudfarge» kan gjøre at utdannings- og forskningsinstitusjoner overser rasistiske strukturer, sier hun.

Fra fargeblindhet til raseunnvikelse

Forskerne bak temanummeret startet med å snakke om blindsoner, forteller Fylkesnes.

– Etter hvert så redaktørene at forfatterne som sendte inn artikler beveget seg i retning av å skrive om rase- og rasismeunnvikelse: Man ser rasismen, men vil ikke ta i den eller vet ikke hvordan, sier hun.

Fylkesnes har selv opplevd motstand når hun skriver ordet rase eller retter oppmerksomhet mot hvithet. Ifølge henne kommer den sterkeste motstanden fra et kanskje uventet hold:

– De som ikke er så opptatt av mangfold, synes det hele er irrelevant. Men en del av de som bryr seg om mangfold, tar det ganske hardt – som personlig kritikk.

Løgn om godhet og antirasisme

Fylkesnes forklarer motstanden slik:

– Mange har brukt store deler av karrieren sin på å jobbe med mangfold, inkludering og likestilling – og gjort mye bra. Men vi som forsker kritisk på rase, rasisme og hvithet peker på strukturer de kanskje ikke har sett, for eksempel pensum, hvem som forsker og forskes på.

– Da opplever de kanskje at vi utfordrer validiteten og sår tvil ved alt arbeidet de har viet større deler av sitt akademiske liv til.

– Jeg tror det vekker til live en type mindreverdighetskompleks, eller en følelse av at til tross for alt det gode de gjør for mer mangfold, inkludering og likestilling, så er det de gjør fortsatt ikke godt nok.

Når en ny generasjon kritiske rase- og hvithetsforskere peker på at det ikke finnes sammenheng mellom det «å være god» og det «å være antirasistisk» i handlinger, kan det oppleves hardt, mener Fylkesnes, og legger til:

– Spesielt om du lever etter den løgnen som forteller deg at det finnes en sammenheng mellom godhet og antirasisme.

– Det vil si at selv om du prøver å gjøre gode ting og er et godt menneske, så betyr ikke det automatisk at du er fritatt fra handlinger som har eller får rasistiske konsekvenser, mener hun.

Les hele saken hos Kifinfo