Ella Marie og Katarina Barruk slipper Oahpes Namat: en kraftfull låt om å gi jorden tilbake sitt sanne navn

Oahpes Namat som kan oversettes til «navnene vi kjenner»  tar utgangspunkt i en enkel, men kraftfull idé: at jorda selv lengter etter å bli kalt ved sitt opprinnelige navn. Når stedsnavn oversettes, forvrenges eller viskes ut, handler det ikke bare om språk. Det handler om tilstedeværelse, identitet og rettigheter. 

"Språket vårt er så unikt og så rikt, fordi vi er et naturfolk, som på en helt unik måte kan beskrive naturformasjoner, værfenomener og områdene vi kommer fra. Det ser man også i de samiske stedsnavnene. Det ligger så mye informasjon i hvert navn. For eksempel Bossogohppi i Alta. Direkte oversatt betyr det hvalbukt, og det forteller oss umiddelbart en historie om området. I dag er det mange som kun kjenner det fornorskede navnet Bossekopp, som ikke sier oss noen ting. Jeg tenker det er et stort tap og en usynliggjøring av urfolkskunnskap og tilhørighet", forklarer Ella Marie.   

Denne kampen vekker sterke følelser. Skiltskytingen i Kåfjord på 1990-tallet står igjen som et sterkt bilde på hvor hard og til dels voldsom motstanden mot samiske stedsnavn har vært. At noen valgte å skyte på vegskilt med samiske navn, handlet ikke bare om skiltene i seg selv, men om et dyptliggende ubehag med synliggjøringen av samisk språk og tilstedeværelse i det offentlige rom. 

Motstanden var heller ikke begrenset til slike enkelthendelser. For eksempel måtte umesamene først få stedsnavnsortografien sin offisielt godkjent før det i det hele tatt var mulig å sette opp skilt på språket. Det illustrerer hvordan selv helt grunnleggende rettigheter, som å bruke sitt eget språk i nærmiljøet, ofte blir bundet opp i tunge byråkratiske prosesser. 

Denne problematikken handler likevel om langt mer enn bare Sápmi. Den speiler en virkelighet som urfolk over hele verden kjenner seg igjen i. For urfolk er stedsnavn ikke bare praktiske betegnelser: de bærer historier, minner, kunnskap om landskapet og verdensforståelser som er blitt formidlet gjennom generasjoner. Når slike navn blir fornorsket, oversatt eller direkte erstattet, oppleves det som en usynliggjøring av folkets historie og rettmessige tilhørighet. 

Katarina utdyper: 

"Med denne låten vil jeg ta oppgjør med "skiltkonflikten" på det umesamiske området. Det er mange steder på det umesamiske området som enda ikke skiltes med umesamiske skilt. Lïkssjuo - Lycksele som ligger i hjertet av det umesamiske området, på svensk side er en av dem. Siden umesamisk er en minoritet i minoriteten har vi fått kjempe helt siden jeg var barn, også internt innom våres egen kultur for at våres språk og kultur skal komme til syne. Når jeg vokste opp fantes ingen umesamisk skilt på umesamiske steder.  

I låten synger jeg at: dette trekker ut energi fra urfolksbarnet, fra de barna som vokser opp med umesamisk. Disse barn har samme rettigheter som alle andre barn og skal bli behandlet deretter, de skal ikke lenger bli behandlet som andre klassens medborgere. Jeg synger også at: trøsten er at hun vet at det kjente navnet kommer til å komme til syne igjen. Det er mitt håp, for skilt handler om så mye mer enn bare et skilt. Det handler om at man anerkjenner landet og menneskene som hører til der." 

Samarbeidet mellom Ella Marie og Katarina Barruk bringer sammen to av de mest markante unge samiske stemmene i dag. Barruk har lenge vært kjent for sitt kompromissløse arbeid med å løfte fram det umesamiske språket gjennom musikk, og sammen med Ella Marie skaper hun et uttrykk som er både sårbart og sterkt. 
 
Oahpes Namat er en av låtene fra andre del av Ella Maries debutalbum Varra, og følger opp singelen Gumpe. Med denne utgivelsen forenes joik, pop og aktivisme i et grenseløst samarbeid som gir kraft til kampen om språk, identitet og urfolksland.