Hvordan møte motstand mot likestilling?

Av: Simon Gramvik, Kifinfo

Mange vil kjenne seg igjen:

• I møtet sier ingen imot, men etterpå kommer innvendingene. I gangen, på tekjøkkenet, i lunsjen.
• Det etterlyses mer kunnskap, nye utredninger og fakta, og så skjer det ingenting.
• Temaet løftes, men diskusjonen strander når noen sier: «Ja det er viktig, men…»

Motstand mot likestillingsarbeid er tema i en fersk artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning. Forfatterne gir også tips til hvordan man kan unngå typiske fallgruver.

Artikkelen bygger på et flerårig aksjonsforskningsprosjekt ved et naturvitenskapelig fakultet, og det var fakultetet selv som inviterte forskerne inn.

– Deltakerne lærte mye, og vi så en helt annen måte å snakke om kjønn på i sluttfasen enn da vi startet, sier Siri Øyslebø Sørensen, professor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Aksjonsforskning innebærer at forskerne samarbeider tett med deltakerne for å skape endring, og dokumenterer og analyserer prosessen underveis.

Sammen med Eva Amundsdotter, universitetslektor ved Stockholms universitet, fulgte Sørensen ledergruppen ved et fakultet i perioden 2021–2023. Gruppen inkluderte instituttledere og personer fra fakultetsledelsen. I tillegg møtte forskerne jevnlig to forskergrupper: én med yngre og én med mer erfarne kvinnelige forskere.

– Vi har vært særlig opptatt av begrepet kulturendring, og hvordan man skaper varige endringer, sier Amundsdotter.

Hun legger til:

– Vi ønsket å vise hvordan organisasjonskultur dannes lagvis, i individuelle erfaringer, gjennom gruppedynamikker, i strukturer og språk. Skal man få til reell endring, må man jobbe på flere nivåer samtidig.

Motstand i uoffisielle kanaler

Et viktig poeng i arbeidet var å legge merke til hvor og hvordan motstand oppstår.

– Vi kunne kanskje like gjerne brukt metaforen friksjon. For motstand handler ofte om spenning mellom ulike perspektiver, og retter seg mot det man oppfatter som maktstrukturer, sier Sørensen.

Forskerne identifiserte tre typiske situasjoner. Scenario A handler om motstand i uoffisielle kanaler.

– Når kjønnsbalanse diskuteres i formelle fora, som et instituttrådsmøte, er det sjelden noen som sier imot. Men i uformelle samtaler etterpå uttrykkes ofte skepsis, frustrasjon eller distanse, sier Sørensen.

– Dette er en typisk og utbredt form for motstand, sier hun.

Aldri nok kunnskap

Andre ganger kommer motstand til uttrykk i fravær av handling. Scenario B handler om at man har kommet et stykke på vei, for eksempel laget en handlingsplan, men så stopper det opp.

– Man blir sittende fast i et stadig voksende informasjonsbehov. Det er aldri nok kunnskap til faktisk å handle, sier Sørensen.

Hun legger til at denne formen for mostand er særlig utbredt i akademia, hvor kunnskapstørsten er stor.

En tredje typisk situasjon, scenario C, beskriver mer eksplisitt motstand der temaet kjønn og mangfold undergraves i det åpne.

– Det kan skje ved at andre problemer framstilles som viktigere. For eksempel ved at noen sier at «likestilling er viktig, men økonomi er viktigere», eller «hva med unge, mannlige forskere uten fast stilling?», sier Sørensen.

Les hele saken hos Kifinfo