Bitcoin metter ingen

Vi nordmenn blir ofte kry når vi ser tørrfisk fra Lofoten, eller laksefilet fra Frøya i utlandet, og i utlandet blir vi sett på som en verdensledende sjømatnasjon, som leverer sunne, trygge og gode proteiner til alle samfunnslag, i hele verden. Et paradoks i det hele er likevel dette, her hjemme oppleves ikke sjømaten av myndighetene for hva det til syvende og sist er, nemlig mat.

Tro det eller ei; når myndighetene har foreslått hva vi i Norge skal spise i en krisetid, er hverken fisk eller skalldyr på menyen. Landbruket er viktig, men det norske landbruket alene produserer ikke nok.

Sannheten er likevel at gitt fangstkapasiteten i den norske fiskeflåten, og oppdrettsfisken som allerede står i merder langs hele norskekysten, er vi vel forsynt med sild, potet, laks, korn, torsk, får, reker og melk i kortere kriseperioder.

Når vi ser verdensbildet slik det er i dag, kan vi likevel ikke si oss fornøyd med at våre egne matsystemer kan bære det norske kaloribehovet kun over kortere perioder. For at fisk- og kjøttprodukter skal kunne vare, må de bearbeides eller fryses, og da holdes fryst til de spises.

For å sikre norsk matsikkerhet over tid er det flere grep som må tas, for å styrke vår egen kapasitet til bearbeiding og lagring av kjøtt og fisk. At store deler av den norske sjømaten sendes til utlandet for bearbeiding truer den norske matsikkerheten. Sjømaten sendes til utlandet fordi rammevilkårene for å drive bearbeiding av sjømat i Norge er for dårlige i forhold til konkurrerende land. Nå EU i tillegg har toll på flere norske sjømatprodukter blir resultatet at mye fisk sendes til Danmark og Polen for bearbeiding.

Videre er det slik at både frosne og ferske fiskekaker forutsetter stabil og trygg tilgang på strøm. Å produsere mat er kraftkrevende, og de som enda driver bearbeiding av sjømat, spesielt i nord, har enn så lenge billig strøm. Det er bra. Utfordringen er at dersom noen av disse ønsker å øke produksjonen, er det langt fra sikkert at de får tildelt strømkapasitet. De blir da satt i kø bak blant annet datasentre, både til "kryptominig" og datakraft til KI.

Konsekvensen: Dårligere tilgjengelighet for de som vil vokse, og dyrere strøm til alle.

Matsikkerheten vår i en krisetid er et politisk ansvar. Følgelig er det et politisk ansvar å sikre at den norske industrien har generelle vilkår og ikke minst strøm tilgjengelig, som gjør det mulig å drive bearbeiding av sjømat i Båtsfjord, i Stamsund, på Hitra, og ellers langs hele kysten.

Vi må gjerne bygge datasentre her til lands, men i dag, når vi vet at matsystemene våre ikke er tilstrekkelig over tid, virker det som en dårlig prioritering.