Skreien er påvirket av mennesker – endringen er synlig i genene

– Skreien er fortsatt skreiete, beroliger forsker Sissel Jentoft, ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Hun er en av forskerne som har jobbet med dette i over ti år.

– Da torskens genom ble kartlagt i 2011, så vi en gyllen mulighet til å utforske om menneskelig aktivitet har påvirket genene, forteller Jentoft.

Forskerne har vært spesielt bekymret for om fiskeri, som tar ut de største fiskene på gyteplassene, har gitt varige mén. Utvelgelse påvirker alderssammensetningen i bestanden over tid. Det er de minste fiskene som overlever og får flest avkom når de største blir tatt. De senere årene har økt temperatur blitt lagt til bekymringslisten.

– Skreibestanden har gjennom tidene hatt varierende bestandsstørrelse. Spesielt nevneverdig var kollapsen på begynnelsen av 90-tallet. Før denne kollapsen var skreien som gytte i Lofoten syv til ti år gammel. Nå er den fem til seks år. Det har vært mye debatt rundt hva det skyldes. Etter at torskegenomet ble publisert, blusset debatten opp igjen, forklarer Jentoft til Titan.uio.no.

Selv har hun og flere av medforfatterne vært med på et arbeid hvor de ikke fant noe som skulle tilsi at mennesker påvirket genomet til torsken nevneverdig. Så fikk de mer, og bedre data.

Kysttorsken var ikke med i dataene

– Problemet med den første artikkelen var at vi ikke hadde med kysttorsken samt at vi nå også har fått tilgang på en lengre tidsserie, forklarer Jentoft.

– Sist fanget vi ikke opp endringer som har vist seg å være der. Hovedforskjellen ligger i at denne gangen har vi med to økotyper som svømmer side om side på gyteplassene utenfor Lofoten. Nå har vi et mer robust datasett. I tillegg har vi analysert flere hele genomer, noe som gir et mer helhetlig bilde.

Med det nye datasettet, oppdaget de at endringer har funnet sted. Mennesker har hatt påvirkning på det genetiske materialet i skreien. En av oppdagelsene er at skreiens genetiske profil – de genene som historisk sett skiller skrei fra kysttorsk – er i ferd med å utvaskes. Hvorfor?

Skreiens genetiske profil forsvinner

Signalene i genene viser at dynamikken mellom kysttorsken og skreien er i endring. Visst er det samme art, men de to variantene av torsk (Gadus morhua), har to helt ulike måter å leve på. Og forskjellene gjenspeiles i genene, selv om de utseendemessig er nokså like.

– Selv om begge gyter i områdene rundt Lofoten, har skreien en betydelig lenger vei til gyteplassen enn den lokale kysttorsken. Den må svømme tusenvis av kilometer sørover fra sitt oppvekstområde i Barentshavet, sier Jentoft.

– Den ene er en vandrer og den andre er stasjonær og blir værende i Lofoten året rundt. Det er en av de største forskjellene mellom disse to torsketypene. Samt at tilgangen på mat er betydelig bedre i Barentshavet, så skreien vokser seg stor raskere enn kysttorsken, fortsetter hun.

Forskjellene er også gjeldene i genomet, og har vist seg å ha sammenheng med vandringsmønsteret, i tillegg til temperaturtilpasninger og toleranse for ulik saltholdighet i vannet. 

Blir skreien og kysttorsken mer tiltrukket av hverandre enn tidligere?

Selv med disse forskjellene viser også data at en kysttorsk kan la seg friste at en skrei, og motsatt, og det skjer oftere i nyere tid.

– Det vi ser nå er et betydelig større anslag av kysttorskgener i skreien enn tidligere, forklarer stipendiat Cecilia Helmerson, ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

– Disse funnene kan trolig skyldes at hybridene klarer seg bedre og har høyere overlevelse. Eller at de blir mindre påvirket av fisket, altså at vi fisker opp skreien, mens hybridene unnviker det å bli fisket opp. Sannsynligvis skyldes det en kombinasjon, mener Jentoft.

Videre viser analysene at disse endringene er tett knyttet opp mot menneskelig aktivitet.

Statistikkens tale: Fiskeri og klima har endret det genetiske utvalget

– Statistikken er klar. Andelen skreigener går ned og det er koblet mot intensivert fiskeri og økt havtemperatur, sier Helmerson.

– Videre viser de samme dataene at endringene i genomet kan knyttes opp mot endringene observert i alder ved kjønnsmodning de senere år, legger Jentoft til.

– Vi må også få understreke viktigheten av de lange tidsseriene, sier Jentoft. Uten dem, hadde vi ikke hatt mulighet til å fastslå hvilke påvirkninger som har vært utslagsgivende.

Over hundre år med data

Dataene Jentoft og de andre forskerne har samlet går over hundre år tilbake i tid, fra 1907. Den gangen visste ikke forskerne om gener og DNA, men de samlet øresteiner, otolitter, fra fisken.

– Øresteiner kan brukes til å fastslå fiskens alder. Litt som årringer på trær, forklarer Helmerson.

Hun forklarer at øresteinene ble samlet inn til forskning for å se alderen på den gytende fisken. Heldigvis ble disse bevart.

– Det ligger et slimlag rundt disse øresteinene. Det har vi klart å hente ut og bruke til å gjøre DNA-analyser. De aller eldste prøvene hadde ganske degradert DNA, så det har vært et stort puslespill, forteller hun.

– Vi har klødd oss i hodet mange ganger, men nå har vi et datasett vi kan stå inne for, mener Helmerson.

Litt mindre genetisk variasjon, er det egentlig så farlig?

Jentoft forklarer at hun er bekymret for at vi nå er i ferd med å miste verdifull genetisk variasjon. Færre ulike gener i omløp i en bestand gjør den mindre robust, uavhengig av hva endringene består i.

– Vi må bevare den genetiske variasjonen. Hvis vi får tap av genetisk mangfold, er det større sannsynlig at bestanden ikke klarer tilpasse seg nye miljøer eller endringer. Med de pågående klimaendringene vil dette lett bli et problem.

– Vi må være klar over at vi påvirker torsken, og ta hensyn til det, for eksempel når og hvor vi fisker, sier Jentoft.

Hun forklarer at skrei med mye genetisk innslag av kysttorsk kanskje vil oppføre seg annerledes, eller være dårligere tilpasset livet i Barentshavet.

Menneskeskapte gen-endringer i vill natur er en trussel i seg selv

Og selv om skreihybridene fortsatt ser ut til å ha sitt oppvekstområde i Barentshavet, er det også andre sider av funnet som bekymrer henne:

– Det å oppdage så store genetiske endringer i verdens største torskebestand er ganske urovekkende, sier Jentoft. Vi kan en gang for alle fastslå at de menneskeskapte endringene er en realitet og at vi har påvirket den genetiske komposisjonen i bestanden.

– Hva bør vi gjøre nå?

– Vi må vite mer om hvordan, og når vi bør fiske, for å ivareta den genetiske variasjonen, sier Jentoft.

– Det er også viktig at vi fortsetter å følge med og ta prøver. Hvis vi ikke hadde hatt disse prøvene som går langt tilbake i tid, hadde vi ikke klart å fange opp dette signalet. Vi må ha gode tidsserier for å se hva som skjer, legger Helmerson til.

– Vil den ekte skreien forsvinne?

– Sannsynligvis ikke, men endringene er reelle. De kan fort eskalere hvis vi ikke setter inn tiltak i tide, sier Jentoft.

– Dette er endringer vi bør ta inn over oss, hvis vi vil bevare skreien som en viktig bestand for oss og fiskeri i Norge, avslutter Jentoft.

Les hele forskningsartikkelen her: 

Cecilia Helmerson m.fl, A century of anthropogenic perturbations impact genomic signatures of the iconic migratory Atlantic cod. Science Advances, juli 2025