Status 2025: Næringslivets transportbehov

^{Av Jørn Askvik (daglig leder i Shortsea Promotion Centre Norway (SPC-N)), Thor Vartdal (sjefingeniør, enhet for analyse og utredning, Kystverket) og Jens Aarsand Sæter (seniorrådgiver, enhet for analyse og utredning, Kystverket)}

Transportvalg: Pålitelighet, effektivitet og bærekraft

Transportbehovene i næringslivet kommer til uttrykk i vareeiernes prioriteringer. For at verdikjeden skal fungere effektivt, må logistikkløsningene tilpasses både de operasjonelle kravene i bedriftene, og markedets forventninger til leveringstid, kvalitet og miljø. Transportvalgene som vareeier tar er direkte koblet til forretningsstrategier, kostnadsbilde, og ikke minst evnen til å oppfylle kundeløfter.

Vareeierundersøkelsene til Shortsea Promotion Centre (SPC) viser at 7 av 10 vektlegger forutsigbarhet og kostnadseffektivitet. Samtidig blir bærekraft stadig viktigere. I årets undersøkelse oppgir 72% av respondentene at det vil påvirke fremtidige valg av transport, men ikke på bekostning av forutsigbarhet og konkurransedyktige priser. Informasjon knyttet til valg hentes primært gjennom dialog med kjente og eksisterende leverandører, andre viktige kilder er møteplasser og nettverk, mens nettsøk står for 16%. Tallene speiler i stor grad tidligere års undersøkelser og understreker viktigheten av enkel og effektiv tilgang til beslutningsinformasjon. I vurderingen av transportformer viser det seg at beslutninger ofte tas basert på trygghet, tidligere erfaring og kjente løsninger. 43 % av bedriftene velger transport basert på erfaring, og 27 % holder seg til eksisterende leverandør. Kun 25 % benytter anbudsprosesser, noe som peker på et konservativt marked, preget av kontinuitet og relasjonsbaserte valg.

Det må understrekes at tilgjengelige data primært er representative for den delen av transportmarkedet som gjerne omtales som «sjøtransportens kollektivtransport», som i stor grad består av stykkgods og enhetslaster (container, paller, osv). Det er uklart om informasjonen automatisk kan overføres til tørr og våtbulksegmentet, som i volum utgjør de største varegruppene. Dette er vareslag som gjerne er en del av lukkede industri- og verdikjeder.

Utfordringer for økt bruk av sjøtransport

Årets vareeierundersøkelse bekrefter et vedvarende informasjonsgap knyttet til sjø og bane. Gapet oppstår når vareeiere ikke finner den informasjonen de søker etter, når det kommer til å løse et transportbehov. Informasjonsmangel er en gjentakende utfordring. 16 % av respondentene opplever at de ikke finner relevant informasjon om sjø- og banetransport, og 45 % av dette gjelder mangel på tjeneste- og rutetilbudsinformasjon. Veitransport skiller seg ut som den mest tilgjengelige og løsningsorienterte formen. Informasjonsgapet gjør at sjø- og jernbanetransport fremstår som mer komplisert enn det faktisk er.

Undersøkelsen viser at veitransport er overlegent best på informasjonsdeling, men sjøtransport oppfattes som mer tilgjengelig i industrien enn i varehandelen. Dette kan tolkes som at industribedriftene har mer etablerte relasjoner med maritime aktører og i større grad har inngående kunnskap om sjøbaserte løsninger.

Det vedvarende informasjonsgapet mellom transportformene fremhever behovet for å styrke tilgjengeligheten av informasjon for sjø- og banetransport. Det er en gryende bevissthet om behovet for å bryte ned informasjonssiloene i maritim sektor. Prosjekter som Havinor viser hvordan informasjonsutveksling kan forbedre samhandling og effektivitet i maritim transport. Etablering av en standardisert produkt- og prisstruktur vil bidra til:

• Forenkling og effektivisering av rederi operasjoner for rederi
• Tilrettelegge for digitalisering av havneoperasjonene
• Gjøre det lettere for havnen å benchmarke egne operasjoner
  
  

Barrierer, bærekraftskrav og betalingsvilje

Mange opplever at rutetilbudet ikke dekker bedriftens behov for geografisk dekning og fleksibilitet. Det at sjø og bane krever at bedriften må forholde seg til en rutetid, og behovet for flere avganger skaper mindre fleksibilitet sammenlignet med veitransport. For få avganger og dårlige rutetider gjør det vanskelig å transportere varer effektivt. Mange ønsker hyppigere og mer spredte avganger, som kan tilpasses lokale og tidskritiske leveranser. 16% oppfatter dårlig rutetilbud som en av de fem største barrierene for å flytte mer gods fra vei til sjø eller bane. Oppfatningen knyttes til tre hovedårsaker: Dekning og fleksibilitet, frekvens og tilgjengelighet, og ledetid og kompleksitet.

Flere trekker frem at dagens rutetilbud ikke tilfredsstiller kravene til rask og pålitelig levering. Kombinasjonen av lengre ledetid, mangel på dør-til-dør-løsninger, og behov for å kombinere ulike transportformer skaper utfordringer, særlig for leveranser til byggeplasser og sluttkunder.

Et flertall av respondentene (72%) sier at bærekraft vil påvirke fremtidens logistikkvalg. Kravene til leverandørene stilles tidlig i opphandlingsprosessen. Dette kan tyde på at bærekraft får størst oppmerksomhet i tidlige, strategiske faser, men mindre fokus i sluttfasene.

Energieffektivisering topper listen over bærekraftskrav som vektlegges i transportforespørsler, noe som understreker et økende fokus på redusert energiforbruk og økt effektivitet i transportløsninger. Deretter følger krav om lastebiler med høy miljøklasse, og CO2-rapportering. Kravet om miljøsertifisering viser også et behov for sertifiserte og standardiserte løsninger.

Ca 1/3 av bedriftene utfører ingen utslippsberegninger. Den mest fremtredende årsaken til at bedrifter ikke utfører utslippsberegninger er manglende etterspørsel fra kundesiden, den andre årsaken er utilstrekkelig datagrunnlag for å utføre beregningene. Resultatene indikerer et behov for å øke bevisstheten både hos kunder og myndigheter, samt forbedre tilgang på relevante data for å fremme utslippsberegninger. Slik kan bærekraft bli et resultat av mer gods sjøveien, og vi må derfor adressere barrierene som markedet har knyttet til sjøbasert transport. Beslutningskriteriene ved valg er som før primært knyttet til punktlighet, pris og ledetid.

Fra strategi til handling

I rapporten «Mer gods på sjø» ble det pekt på at hovedutfordringen for sjøtransportens fremtidige konkurranseevne er transportformens muligheter og evne til omstilling til lav- og nullutslippssamfunnet. Bakgrunnen for rapporten var at Nærings- og fiskeridepartementet ga Kystverket i oppdrag å utrede tiltak for å øke godsvolumet i sjøtransport, samtidig som de samfunnspåførte ulempene fra transportavviklingen blir redusert.

Med utgangspunkt i Regjeringens industri- og eksportvekststrategier ble det vist at en iverksetting av disse strategiene vil medføre høy vekst i sjøtransportvolumene. Tidligere utredninger, som for eksempel DNV GL (2018), har vist at det er lav betalingsvilje for mer miljøvennlige sjøtransportløsninger, og nyere vareeierundersøkelser tyder på det samme. Usikkerhet knyttet til hvilke utslippsfrie teknologier som vil vinne frem, samt usikkerhet rundt det fremtidige kostnadsbildet for slike teknologier, medfører at endringstakten er for lav til å oppfylle de internasjonale forpliktelsene om utslippsreduksjoner. Utslippsfrie skip ser ut til å ville koste 50-100% mer enn konvensjonelle skip, og nye nullutslippsdrivstoff antas å koste 2,5 til 3 ganger prisen av konvensjonelt drivstoff. Samtidig er det stor usikkerhet rundt valg av fremtidig drivstoff, produksjonsformen for nullutslippsdrivstoff er i noen grad umoden, omfang og tilgjengelighet er usikker og anvendbarheten ombord på skipene begrenses av umodne teknologier.

Kystverkets arbeid med dette prosjektet viste klart at hovedutfordringen for sjøtransporten ligger i næringens evne til omstilling til lav- og nullutslipp, men at en slik omstilling er avgjørende for sjøtransportensog norske transportaktørers konkurranseevne fremover. Dette er utfordringer som gjelder all sjøtransport, ikke spesielt knyttet til eksportsegmentet.

Dekarbonisering av sjøtransporten vil imidlertid forutsette virkemidler og tiltak. I rapporten ble det anbefalt innføring av differansekontrakter for bruk av utslippsfrie drivstoff, grønne sjøtransportkorridorer for å tilgjengeliggjøre slikt drivstoff og bruk av offentlig innkjøpsmakt i offentlige anskaffelser av transporttjenester. Samlet vil disse tre tiltakene påvirke både tilbuds- og etterspørselssiden i et markedssegment der det er spesielt stort behov for fornyelse.

I en nylig rapport fra DNV sammenfattes kunnskap om en rekke tiltak og strategier for at næringen skal kunne møte klimakrav, og sikre at sjøtransport forblir en attraktiv og kostnadseffektiv transportløsning for eksport og industriutvikling.

Økt energieffektivitet i skipsfarten

Reduksjon av drivstofforbruk gjennom energieffektive tiltak kan gi opptil 16 % reduksjon i utslipp, noe som tilsvarer besparelser på 40 millioner tonn drivstoff og 120 millioner tonn CO₂. Tiltak som propell- og skrogoptimalisering, avfallsvarmegjenbruk, luftsmøring
og hydrodynamiske forbedringer kan gi betydelige forbedringer. Digitale optimaliseringsverktøy kan bidra til drivstoffbesparelser gjennom sanntids overvåkning, bedre ruteplanlegging og prediktivt vedlikehold.

Grønnere drivstoffalternativer

Overgang til karbonnøytrale drivstoff som biobrensel, grønn metanol, ammoniakk og hydrogen vil være nødvendig for å møte framtidige klimakrav. Infrastruktur for alternative drivstoff er under utvikling, men er fortsatt en stor utfordring. Rapporten anbefaler at rederier satser på drivstoff-fleksible skip for å håndtere usikkerhet rundt fremtidige energikilder. LNG kan fungere som en overgangsløsning, men må suppleres med biogass eller syntetisk LNG for å være en langsiktig bærekraftig løsning.

Operasjonelle tiltak for grønn transport

Slow steaming (lavere fart) kan gi betydelige utslippskutt, men må balanseres mot økte transittider. Just-in-time (JIT) ankomst til havner kan optimalisere drivstofforbruket ved å unngå unødvendig venting og redusere ineffektiv drift. Bruk av landstrøm i havner vil bli en viktig regulering i EU fra 2030 og kan redusere utslipp betydelig mens skip ligger til kai.

CO₂-fangst og -lagring om bord

Teknologi for ombordfangst av karbon (OCC) kan bli en mulig løsning for å redusere utslipp, men krever infrastruktur for lagring og transport av fanget CO₂. I DNV-rapporten anbefales det at nybygg bør designes med mulighet for OCC-integrasjon for å fremtidssikre investeringene.

Regulatoriske og økonomiske insentiver

EU ETS (utslippskvotehandel) og FuelEU Maritime vil sette en kostnad på karbonutslipp, noe som gjør energieffektivisering og alternative drivstoff mer økonomisk attraktive. Det legges til rette for gunstigere finansiering gjennom initiativer som Poseidon Principles og Sea Cargo Charter, som premierer bærekraftige investeringer. Anbefalte tiltak som differansekontrakter for utslippsfrie drivstoff, etablering av grønne sjøtransportkorridorer og bruk av offentlig innkjøpsmakt i transportanskaffelser, vil kunne bidra til å fremme denne omstillingen.

Oppsummering

Næringslivet har et økende behov for effektive og utslippsfrie transportløsninger, for å sikre konkurranseevne i en fremtid der kostnader knyttet til utslipp sannsynligvis vil stige, og kundene etterspør grønnere alternativer. Vareeierundersøkelser viser at bærekraft blir stadig viktigere i transportvalg. Hovedvekten av vareeierne oppgir at dette vil påvirke deres beslutninger, og om lag halvparten opplyser at de villige til å betale mer for grønne transportløsninger.

Et mer bærekraftig transportsystem for næringslivet krever samspill mellom teknologi, regulering og økonomiske insentiver. For å lykkes med overgangen til et mer effektivt og bærekraftig transportsystem, er det avgjørende med samarbeid mellom vareeiere, interesseorganisasjoner, transportører og myndigheter.

Hovedutfordringen for sjøtransportens fremtidige konkurranseevne ligger i næringens evne til å omstille seg til lav- og nullutslippsløsninger. Nyere forskning viser at energieffektiviseringstiltak og overgang til karbonnøytrale drivstoff kan gi betydelige utslippsreduksjoner, samtidig som de opprettholder sjøtransportens attraktivitet og kostnadseffektivitet.

For å møte fremtidens klimakrav og sikre at sjøtransport forblir en konkurransedyktig transportløsning, må det legges til rette for innovasjon og investeringer i grønn teknologi. Dette inkluderer utvikling av fleksible drivstoffløsninger, implementering av digitale optimaliseringsverktøy og integrering av CO₂-fangst og -lagring om bord på skip. Samtidig vil regulatoriske og økonomiske insentiver som EU ETS og FuelEU Maritime spille en viktig rolle i å gjøre grønne investeringer mer økonomisk attraktive.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Denne artikkelen er hentet fra Kystverkets artikkelsamling Status 2025. Status er en faglig artikkelsamling der interne og eksterne fagfolk går i dybden og utforsker viktige og aktuelle temaer og problemstillinger knyttet til sjøtransport. Målet med publikasjonen er å dele kunnskap om sentrale maritime temaer, bidra til at den blir brukt videre, og skape nysgjerrighet og innsikt i aktiviteter på sjøen.