– Straff er ikke nok for å stoppe volden

Tekst: Simon Gramvik/Kildens nyhetsmagasin

– Når vi gjør sosiale problemer til strafferettslige anliggender, kan vi lett tenke: «Nå er problemet løst, for nå er det straffbart». Men så enkelt er det ikke, sier May-Len Skilbrei, professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo.

– Det finnes mye forskning på vold, men temaene vi tar opp her har i liten grad vært behandlet systematisk. Vi ønsket å gi en oversikt, sier Skilbrei som er en av redaktørene for en ny antologi om temaet.

Forskningen på vold er styrket

Voldsfeltet har forandret seg mye de siste tiårene, forteller Skilbrei. Feltet har blitt mer samlet og bedre organisert, og ansvaret er tydeligere fordelt. 

– Både vold i nære relasjoner og seksuell vold har i økende grad blitt anerkjent som samfunnsproblemer – og som områder staten skal ha politikk på, sier hun. 

I dag er feltet preget av handlingsplaner, institusjonalisert samarbeid og en styrket forskningsinnsats. 

Utviklingen er også internasjonalt forankret, blant annet gjennom Istanbul-konvensjonen, som Norge signerte i 2011 og ratifiserte i 2017.

– Land henter ideer og løsning fra hverandre, sier Skilbrei.

Straffenivået har økt

Skilbrei påpeker at uttrykket «vold i nære relasjoner» ikke ble brukt i den offentlige samtalen for bare tre tiår siden. Vold mot ektefelle ble ofte sett på som en privatsak.

– Hele samfunnets forståelse av hva vold er, er i bevegelse, sier hun.

Ifølge kvinnevoldsutvalget, som i 2003 la fram NOU-en Retten til et liv uten vold, kom et viktig vendepunkt i 1988. Da ble det innført krav om at det offentlige skulle ta ut påtale i saker der en partner var mistenkt for vold – uavhengig av om offeret ønsket å anmelde.

Samtidig mente utvalget at lovverket fortsatt ikke tok vold mot kvinner på alvor, og foreslo en egen straffebestemmelse for vold i nære relasjoner. Denne kom først i 2005, ifølge NOU-en Varslede drap? fra 2020.

Vanskelig å få medhold

Når vold forstås som kriminalitet, kan det juridiske perspektivet overskygge andre behov: 

– Det strafferettslige blikket kan bli dominerende. 

Mange som anmelder vold, håper på anerkjennelse, rettferdighet og å bli trodd. Men rettssystemet har sine begrensninger, påpeker Skilbrei.

– I praksis er det veldig vanskelig å få medhold i mange av disse sakene. Bevissituasjonen er ofte utfordrende, og mange saker blir henlagt.

Selv når henleggelsene er juridisk korrekte, kan det oppleves som et svik for den som har anmeldt, ifølge henne.

– Man forventer å få noe tilbake, og så ender det med at man ikke blir trodd, og ikke hørt. 

Å anmelde vold kan koste mye

Skilbrei understreker at rettssystemet er sentralt i arbeidet med å forebygge vold. Derfor oppfordrer både politikere og politi folk til å anmelde.

– Samfunnet trenger jo at folk anmelder.

Men det som er riktig for samfunnet, er ikke alltid det beste for offeret, ifølge kriminologen. 

– For den enkelte kan det å anmelde koste mye. Man må kanskje vente lenge på rettssaken, og selve prosessen kan være tung, sier hun og legger til: 

– I saker om vold i nære relasjoner kan det også føre til straff som påvirker hele familiens økonomi og liv. 

Kan tippe over i «straffepopulisme»

En annen utfordring ved rettsliggjøringen handler om hvordan rett og straff blir brukt politisk. 

Skilbrei og redaktørene omtaler dette som «straffepopulisme»: Straff blir et virkemiddel for å signalisere handlekraft, og ikke noe som faktisk skal forebygge. 

– Ofre er potente symboler, ifølge redaktøren. 

– Det er vanskelig å gå imot, for ingen vil jo svekke offerets rettigheter. 

Derfor kan man bruke offeret som «brekkstang for å fremme strengere straff» slik Skilbrei uttrykker det. 

– Og det svekker rettssikkerheten.

Les hele saken i Kildens nyhetsmagasin.