Sivilsamfunnet er ikke godt nok forberedt på krise og krig

Totalforsvaret er summen av Norges militære forsvar og sivilsamfunnets beredskap. I en sikkerhetspolitisk krise eller krig er begge avgjørende. Da er Forsvaret avhengig av god støtte fra sivile aktører innen blant annet helse, samferdsel og energi.   

Riksrevisjonen har undersøkt totalforsvaret på lokalt og regionalt nivå. Undersøkelsen viser at de sivile aktørenes evne til å støtte Forsvaret og allierte styrker, og samtidig sikre at sivilsamfunnet fungerer, ikke er god nok.

- I dagens sikkerhetspolitiske situasjon kan dette få alvorlige konsekvenser. Det er kritikkverdig at verken Justis- og beredskapsdepartementet eller Forsvarsdepartementet har sørget for at sentrale forutsetninger for et velfungerende totalforsvar er på plass, sier riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Les undersøkelsen

Oppsiktsvekkende

Da Russland gikk inn på Krym i 2014 tilspisset sikkerhetssituasjonen seg i Europa. NATO stilte høyere krav til sivil beredskap og i 2016 bestemte Stortinget at totalforsvaret skulle styrkes. Det er ni år siden.

- Svakhetene vi peker på i denne undersøkelsen er kjent. Det som er oppsiktsvekkende er at de ikke er håndtert, sier Schjøtt-Pedersen.

Det er viktig å presisere at Norge er på vei mot å styrke totalforsvaret. Både totalberedskapsmeldingen som Stortinget behandlet 6. mai, og langtidsplanen for forsvarssektoren, inneholder viktige tiltak.

- Planene Stortinget nå har vedtatt må forplikte. De må følges og ikke minst følges opp, understreker Schjøtt-Pedersen.

- Målet er å ta vare på freden. Vi må like fullt ta den sikkerhetspolitiske situasjonen på alvor og planlegge for krise og krig. Et godt forberedt sivilsamfunn er vår felles forsikring, fortsetter han.

Bedre forberedelser, mer samordning

Forberedelser må gjøres i fredstid. Beredskapsplaner må legges og øvelser gjennomføres. I tillegg er det viktig å evaluere og lære. Men undersøkelsen viser at planer og øvelser i for liten grad forbereder de sivile aktørene i kommuner og regioner på å støtte militære behov.

I tillegg må Forsvaret kommunisere sine behov og prioriteringer tydeligere. Alle sivile aktører Riksrevisjonen har snakket med, sier at det er uklart hva Forsvaret vil trenge fra dem i en krise eller krig. Kommunene i undersøkelsen sier for eksempel at de har svært lite informasjon og ikke vet hva de må forberede seg på.

I en sikkerhetspolitisk krise vil det være knapphet på ressurser. Sivile aktører i kommuner og fylker må vite hvordan for eksempel helsepersonell skal prioriteres og hva det betyr for sykehus og eldreomsorg. Når har Forsvaret og allierte styrker fortrinnsrett på leger og sykepleiere og når skal de brukes til vanlige helsetjenester? Det vil avhenge av situasjonen og systemet må derfor være fleksibelt, men de sivile aktørene må ha mer kunnskap om hva prioriteringene kan bety for deres evne til å levere tjenester til innbyggerne.

Totalforsvaret består av mange ulike aktører på alle nivåer i forvaltningen. Det krever god koordinering. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for å samordne det sivile arbeidet og skal være en pådriver.

- Nok en gang ser vi at samordningen er for dårlig. Departementet må fylle rollen de er gitt og samordne utviklingen av den sivile delen av totalforsvaret bedre, sier Schjøtt-Pedersen.

Gradert rapport, offentlig oppsummering

Rapporten er gradert på nivået BEGRENSET etter reglene i sikkerhetsloven. Den ble levert til Stortinget 20. mai.

Riksrevisjonen har laget en offentlig oppsummering som er så fullstendig som mulig. Sikkerhetsgraderte opplysninger er fjernet og en del informasjon er skrevet om slik at den kan offentliggjøres.