– En unik ressurs

Se for deg en barneseng hvor det ligger et lite barn og gråter, det trenger trøst. Så blir rommet svart. Når lyset kommer på, er barnet borte. Det står en kvinne og hopper i senga. Igjen blir rommet svart, så lyst. Senga er ikke lenger en seng, men et bord dekket til middag, og en familie sitter rundt det. Lyset slukkes atter en gang. Når det skrus på, er familien borte, senga igjen en seng og et elskende par ligger oppå den.

Det er scenograf Christine Lohre som maler dette bildet for meg, der vi sitter i atelieret hennes på Høvik, utenfor Oslo. I rommet fylt av skisser og små scenemodeller forteller Lohre om dette unike for teaterscenografien, hvordan et objekt kan forvandles fra et sekund til det neste, og bety noe helt nytt. 

– Du kan lade et område med ulike hendelseslag, gjennom å spille med objektene i det, sier Lohre.

Spøkelsesforestilling med skyggespill

Lohre, som er utdannet innen scenografi og kostymedesign ved Stockholm Konstnärliga Högskola, har hatt scenografi-oppdrag de fleste norske teatre. 

I 2005 bl hun nominert til Heddaprisen for «Beste scenografi» for Alladin og den magiske lampen ved Oslo Nye Teater og i 2017 var hun del av det kunstneriske laget som vant Heddaprisen for «Beste audiovisuelle design» for Rekyl på Teater Innlandet/Nordland Teater.

Fra i fjor har hun vært scenograf og prosjektleder for Karpedammen Scene, eller Stiftelsen Akershus festning for Kunst og Kultur.

– Christine er en unik ressurs for oss. Og det er jo en gave for alle våre samarbeidspartnere at vi har en så dyktig scenograf og kostymedesigner som kan bidra inn i alle prosjektene på Karpedammen, skryter Agnete G. Haaland, kunstnerisk og daglig leder ved Karpedammen scene.

Nå er Lohre scenograf for Hanna Hagerups nyskrevne stykke Det spøker på Akershus festning, et samarbeid mellom Stabsmusikken og Karpedammen Scene, som skal settes opp i høst som en Halloween-forestilling.

Med mobillommelykten til hjelp viser scenografen hvordan hun ser for seg at lyset skal drive forestillingen. 

– Det handler om alle spøkelsene som romsterer og suser rundt på festningen. Alt blir på en måte lagd ved hjelp av skygger og lys, i tillegg til at karakterene løper rundt omkring, forklarer Lohre.

Vil lette på festningen

På nettsidene til Karpedammen Scene står det at teateret skal «jobbe for å styrke Akershus festnings posisjon som impulsgiver og samlende midtpunkt for fremragende kunst og kulturutfoldelse rettet mot allmennheten, knyttet til festningens historie og nasjonale kulturhistorie.»

– Hvordan forholder du deg til det som scenograf?

– Godt spørsmål. Visuelt har vi snakket om at vi vil gjøre festningen mer tilgjengelig for barnefamilier og unge voksne. Vi vil prøve å gjøre det som skjer her til noe du kan le av og kose deg med. Det kan selvsagt også være alvor, men kanskje det visuelle da kan være litt lettere, mer lekent, sier hun.

Festningen er en nydelig liten lunge midt i byen, som få egentlig vet om, mener Lohre.

– Vi vil vise at det er et sted som puster og lever for alle. Du kan føle deg avslappet av å komme dit, få en følelse av sommer. 

Essensen på scenen

Lohre har alltid vært frilanser, og har alltid mange prosjekter samtidig.

Det synes i atelieret.

Skissetegningene og modellen til Det spøker på Akershus festning står foran et stort speil på av de mange bordene i rommet. På et annet står arbeidsmodellen av scenen til Jul med Prøysen og Snekker Andersen som skal settes opp på Centralteatret til høsten. Så er det modellen fra Lysistrata, som har blitt spilt i vinter på Teater Manu. Og på et stort tegnebord ligger skissetegningene til nye figurer til Kokos Bananas og Moromaskinen som skal spilles på Oslo Nye neste år.

De siste årene har Lohre arbeidet stadig mer med figurteater, et annet ord for dukketeater. 

– Figurteater er egentlig alle stykker hvor et objekt spiller en rolle. Det kan like gjerne være en pappeske som en ordentlig dukke. Med figurteater kan man spille mange lag av fortellingen samtidig, forklarer Lohre.

Lohre liker best et enkelt uttrykk på objektene og scenen.

– Jeg liker at scenen er nedjustert. Det er lite ornamenter og sånt hos meg. Det er skuespillerne som gir liv. Jeg vil finne essensen av hva vi trenger for å fortelle akkurat hva vi vil i et stykke, sier hun. 

Å ha en enkel scene kan være en måte å lage det scenografen kaller et assosiativt landskap.

– Et såpass åpent scenerom at det er plass til teksten der, og til at publikum kan leve seg inn i det. Scenografien lager en slags retning, slik at flere kan kjenne seg åpen for stykket, uten for mye greier, avslutter scenografen.