Syganak: en fortidsby med lag av steppehistorie

ASTANA – Den gamle byen Syganak i det sørlige Kasakhstan var en gang en blomstrende hovedstad og strategisk festning i Sentral-Asia. Gjennom et helt årtusen fungerte den som et knutepunkt mellom kulturer, imperier og handelsruter. Byen etterlot seg en rik arkeologisk arv som fortsatt avdekkes.

Syganak er blant de historiske stedene som er foreslått i den transnasjonale nominasjonen Silkeveiene: Fergana–Syr-Darya-korridoren, som ble lagt til FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO) sin tentative verdensarvliste i 2021. Korridoren inkluderer kulturelle landemerker i Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan.

Gjenoppdagelsen av Syganak – en by i hjertet av steppen

Syganak ligger i Kyzylorda-regionen, nær elven Syr Darya, omtrent 15 kilometer fra dagens landsby Sunak Ata i Zhanakorgan-distriktet. Området dekker nesten 20 hektar og inneholder rester etter festningsverk, en citadell, boligstrukturer og andre bygninger. Arkeologiske utgravninger har vist at byen hadde avanserte vannsystemer, inkludert kanaler koblet til Syr Darya og bekker fra Karatau-fjellene.

Byen ble først nevnt på 900–1000-tallet som en oguz-bosetning. Rundt 1100-tallet ble den hovedstad i Kipchak-khanatet, et mektig rike som dominerte store deler av steppene. I 1220 gjorde Syganak motstand mot den mongolske hæren ledet av Dzjosjy, sønn av Djengis Khan. Etter en sju dager lang beleiring ble byen jevnet med jorden og befolkningen massakrert, ifølge den persiske historikeren Ala ad-Din Ata-Malik Juvayni i Verdens erobrerens historie.

Syganak ble gjenoppbygd midt på 1200-tallet og ble hovedstad i Ak Orda (Den hvite horde). Byen gjenvant sin økonomiske og administrative betydning, og innen 1328 vitnet et eget myntverk om dens revitalisering. På 1300- og 1400-tallet var Syganak et omstridt maktsentrum i stridene mellom timuridene, usbekene og de fremvoksende kasakhiske statene.

I 1423 tok Ulugh Beg, barnebarn av Timur (Tamerlan), midlertidig kontroll over byen før han ble beseiret av Barak Khan. Senere ble Syganak en del av Abu’l-Khayr Khans område, grunnleggeren av det usbekiske khanatet.

På 1500-tallet ble Syganak innlemmet i det kasakhiske khanatet og forble et levende bysenter gjennom 1600- og 1700-tallet. Historiske kilder beskriver blomstrende markeder, fruktbart jordbruksland og aktiv handel med korn, tekstiler og våpen.

Tidens lag avdekkes

Systematiske utgravninger begynte tidlig på 2000-tallet som en del av Kasakhstans Kulturarv-program, som bygget videre på innledende studier fra sovjettiden. Arkeologer har avdekket ruiner etter moskeer og madrasah (religiøse skoler), keramikk, oljelamper, metallredskaper, smykkesteiner og fragmenter av møllesteiner.

Noen av funnene er datert til 400–700-tallet gjennom laboratorieanalyser, noe som antyder menneskelig bosetning før de første skriftlige kildene. Utgravningene har også avdekket deler av citadellet og shahristan (indre by), som dekker rundt 7,2 hektar. Festningsmurene skal ha vært opptil sju meter høye og utstyrt med forsvarstårn. Restaureringsarbeid pågår fortsatt ved nordøstporten og tidligere religiøse bygninger.

Gjenstandene oppbevares ved det regionale historiske museet i Kyzylorda. Dokumentasjonsarbeidet inngår i nasjonale initiativer for å katalogisere og bevare kulturarven.

På vei mot UNESCO-anerkjennelse

Som en del av den transnasjonale nominasjonen Silkeveiene: Fergana–Syr-Darya-korridoren, er en rekke steder i Kasakhstan foreslått for innskrivning på UNESCOs verdensarvliste. Disse inkluderer Asanas, Kyshkala, Otyrar, Yassy–Turkistan, Zhankala, Zhankent, Sauran og bosetningene i Zhetyasar-oasen. Samlet illustrerer de mangfoldet og dybden i de sivilisasjonene som en gang blomstret langs den sentralasiatiske delen av Silkeveien.

Kasakhstan har i dag seks steder på UNESCOs verdensarvliste: mausoleet til Khoja Ahmed Yasawi, helleristningene i Tamgaly, Saryarka – stepper og innsjøer i Nord-Kasakhstan, Vest-Tien Shan, Turans kalde vinterørkener, samt den kasakhstanske delen av Silkeveien kjent som Chang’an–Tianshan-korridoren.

AV Nagima Abuova