Det siste Europa trenger i en krevende tid, er en ny generasjon amputerte barneføtter

På den internasjonale dagen for bevisstgjøring rundt miner og minerydding 4. april, går generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Raymond Johansen hardt ut og advarer mot det han frykter vil ende opp som en ny landminekrise.

- Siden Norsk Folkehjelp sto på barrikadene for å forby landminer på 90-tallet, har verden tatt enorme skritt mot en minefri verden. Fra å drepe og lemleste 26 000 mennesker hvert år, har antall registrerte mineofre ligget stabilt på mellom 5000 – 7000 de siste årene. Alt dette har vi å takke minekonvensjonen for, sier han.

Minekonvensjonen som ble vedtatt i Oslo i 1997 forbyr bruk, lagring, produksjon og distribusjon av antipersonell landminer. Hele 164 stater har sluttet seg til forbudet, og den representerer en hjørnestein i internasjonal humanitærrett.

- Avtalen bidro til å sette en stopper for landminepandemien vi var vitne til på nittitallet, og har gjort miner så tabu å bruke at det inntil nylig bare var noen ytterst få «verstingstater» som gjorde det, forklarer han.

Det er med vantro han nå registrerer at Finland, Estland, Latvia, Litauen og Polen vurderer å trekke seg fra Minekonvensjonen og gjeninnføre antipersonellminer som del av sitt forsvar.

- Som en av verdens største mineryddingsoperatører har Norsk Folkehjelp en plikt å slå alarm, Vi har sett bestialiteten på kloss hold og vet hvilke traumer som påføres befolkningen. 8 av 10 mineofre er vanlige folk som deg og meg, ikke en soldat. 40 prosent er barn, understreker Johansen.

Han mener ingen kontekst kan forsvare bruk av et våpen som er så udugelig at det ikke evner å skille en soldatstøvel fra et par lekende barneføtter.

- Når den militære nytteverdien attpåtil er så begrenset, fremstår det meningsløst og lite gjennomtenkt. Et moderne forsvar med presisjonsartilleri, rakettsystemer og droner gjør antipersonellminer helt avleggs. De vinner ikke kriger eller stopper hærer, og et minefelt som er lagt ut for å stoppe en fiende, vil snarere kunne hindre egen taktisk mobilitet og skade eget personell enn å gi noen reell gevinst.

Den fremste funksjonen til en antipersonellmine å drepe og lemleste over en lav sko i mange generasjoner. Å stikke kjepper i hjulene for de som kommer for å bistå med humanitær hjelp og livredning. Å legge jordbruksområder brakk og skremme bønder fra å dyrke slik at folk blir avhengige av nødhjelp for å få mat. Å forsinke gjenoppbygging, utvikling, fred og forsoning etter krig.

Johansen advarer mot den dobbeltmoral det er å undergrave humanitærretten når ens egen sikkerhet er truet. Han frykter at signalene fra våre allierte i Finland, Polen, Latvia, Estland og Litauen i verste fall kan sette den regelbaserte verdensorden i spill.

 - Krigens folkerett er ikke et verktøy man kan smykke seg med i fredstid, men som kan kastes på båten når det begynner å knake i sammenføyningene. Det er en korttenkt strategi som i verste fall kan slå tilbake på vår egen sikkerhet. Skal folkeretten tjene sitt formål, må stater prinsipielt og konsekvent opprettholde den, sier han.

Ifølge Johansen er de grusomme humanitære konsekvensene av antipersonellminer grundig dokumentert. Han tror ingen aktivt ønsker seg tilbake til den ekstreme humanitære landminekrisen verden var vitne til for 30 år siden.

- Jeg håper våre europeiske naboland innser at egen befolkning fortjener bedre, og at landminer er og forblir en del av fortiden. Å trekke seg fra Minekonvensjonen er en stilltiende aksept til nye generasjoner med amputerte barneben, sier Raymond Johansen.