Minoriteter i akademia: – Å være norsk er ikke en buffer mot diskriminering

Av: Vibeke Hoem, Kifinfo

Ja, for hva gjør det med norskfødte forskere med innvandrerforeldres følelse av tilhørighet, at det er så få fra denne gruppen i akademia?

– Det å kjenne til språket og kulturen er jo en fordel, men usikkerheten er til stede uansett. Det å være norsk (les: norskfødt med innvandrerforeldre, journ. anm.) er ikke noen buffer mot å oppleve diskriminering eller andre ting, sier Khadra Yasien Ahmed, stipendiat ved Universitetet i Bergen, før hun legger til:  

– Og kanskje er det verre også – for da må du stå dobbelt i det. For mens utenlandske forskere kanskje ikke forstår så mye av nyansene i språket eller den underliggende tonen, forstår vi like godt som alle andre hva som menes.

Norskfødte med innvandrerforeldre er på en måte i en egen boble, forklarer hun.

– De er på en måte en minoritet i minoriteten. Den minoriteten som består av alle med innvandrerbakgrunn, og hovedsakelig utenlandske forskere.

Ahmed kom til Norge da hun var liten, har hele skolegangen sin fra Norge og er nå stipendiat i medisin.

Integrasjonsparadokset

Forsker Marjan Nadim kjenner godt igjen det Khadra Ahmed beskriver fra sin forskning på norskfødte med innvandrerforeldre i høyere utdanning og arbeidsliv:

– Dette går jo rett inn i det forskningen omtaler som integrasjonsparadokset; jo mer integrert folk er, jo mer diskriminering rapporter man, sier Marjan Nadim, forsker 1 ved Institutt for samfunnsforskning.

– Det handler om at du skal kunne kodene for å skjønne at du blir ekskludert. Norskfødte med innvandrerforeldre oppfatter nok mye mer av den subtile ekskluderingen enn for eksempel internasjonale forskere, dersom det foregår på norsk.

I tillegg handler det om en forventning om å bli behandlet som en jevnbyrdig, i motsetning til de som innvandrer i voksen alder, forteller hun.

Det har blitt tydelig i Nadims pågående forskningsjekt Diskriminering etter ansettelse. Her intervjuer hun blant annet arbeidstakere som er nyankomne innvandrere, men også norskfødte med innvandrerforeldre.

– Bruker egen minoritetsbakgrunn som en styrke i forskningen

Esther Ogundipe Eradajaye er førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag ved Universitetet i Stavanger og vet godt hvordan det er å skille seg ut i akademia – det har hun brukt til sin fordel.

Hun har en master i klinisk psykologi fra London, og hadde egentlig tenkt å jobbe mer praktisk. 

– Det var aldri planen å bli forsker, jeg skulle egentlig bli klinisk psykolog, forteller Ogundipe.

For henne var det særlig de to professorene, Bengt Karlsson og Marit Borg fra Universitetet i Sør-Øst-Norge (USN), som ble hennes døråpnere inn til en forskerstilling i akademia.

– På USN jobbet jeg ved Senter for psykisk helse og rus, og ble introdusert til forskningen innen recovery.

«Recovery» kan forstås som en personlig og sosial livsprosess. Kort fortalt handler dette om å avdekke og håndtere de ulike sosiale og levekårsmessige konsekvensene av psykiske helseproblemer, forteller hun.

– Her kunne jeg bruke min etniske minoritetsbakgrunn som en ressurs. Søkelyset på det kollektive i denne metoden samsvarer godt med min afrikanske etniske bakgrunn, der fellesskap og relasjoner står sentralt.

– Jeg har synlige trekk som markerer min etniske tilhørighet, noe som gjør at jeg lett skiller meg ut, både i akademia og i samfunnet.

Les hele saken hos Kifinfo