Menn i visesang: Fra kjerringrov til bleieskiftarbeider

Tekst: Eivind August Westad Stuen

Forskningsbibliotekar Liv Kreken er ansvarlig for vise- og sangtradisjon ved Nasjonalbiblioteket, og har funnet frem flere eksempler på hvordan menn har blitt fremstilt i viser.

‒ I utgangspunktet er det ikke én type mannsrolle i de tradisjonelle visene, men mange forskjellige, sier Kreken.

‒ Mannsrollen har en tendens til å følge det som er bildet av menn i samtiden. Når det er patriarkalske tider, er det patriarkalske mannefigurer i visene. Når myke menn kom på søttitallet, reflekterte visene dette. Og i krigstid er det gjerne soldaten som blir sunget om.

En gammel tradisjon

De eldste eksemplene på viser er middelalderballadene, forteller Kreken. Dette var en levende kultur i lang tid, og mange av dem kan ha vært laget lenge etter middelalderens slutt. De fulgte en mal, som speilet mannsidealet i samtiden. I motsetning til visekulturen på 1900-tallet, vet vi ikke hvem som skrev de gamle balladene.

‒ Vi vet hvem som sang dem på 1800-tallet, men de kan ha utviklet seg mye frem til da etter å ha blitt spilt på fester og lignende, forklarer Kreken.

‒ «Falkvor Lommanson» antas å være den eldste middelalderballaden vi har. Her har vi en mannemann som stjeler kona til en annen mannemann, et såkalt bruderov, og et typisk tema fra disse visene. Gjerne kongsdøtre, for eksempel, som gjør at mannen får en høyere status i samfunnet. Andre ganger er det en modig helt, som en tøff lillebror, som redder jenter fra Bergekongen, altså trollet. Ofte med et ganske direkte språk.

Visene om Bergekongen som kidnapper unge jenter, ble gjerne sunget av kvinner. Enkelte forskere mener det kan ses som en form for terapi for kvinner som var fanget i ekteskap, forteller Kreken.

Middelalderballadene ble sunget av alt fra husmannskvinner og prestedøtre, til eldre og yngre menn på 1800-tallet, uten at vi vet mye om hvordan de ble fremført tidligere. Mange av de mest populære kom fra «Kjempeviseboka», publisert av Peder Syv i 1695.

‒ Det er også en påvirkning utenfra, fra engelske og skotske ballader, sier Kreken.

‒ Samtidig finner man dem over hele Skandinavia. Balladetradisjonen kom kanskje til Bergen på 1300-tallet, før den spredte seg videre ut i Norge. Dette vet vi ikke sikkert, men vi ser likheter med hva som skjer i resten av Europa.

Humor rundt kjønnsroller

En av de mest særegne norske balladene er «Draumkvedet». Her er hovedpersonen Olav Åsteson, som sovnet på julekvelden og sov i tretten dager. Mens han sov drømte han religiøse visjoner som han fortalte på kirkebakken trettende dag jul. Han var en eventyrer, men er mer en observatør i sin egen historie. Dette står i kontrast til flere av de andre middelalderballadene, hvor det var mer blod og vold som drev tekstene.

‒ Ofte er helten som reiser ut på eventyr en gjenganger i hovedrollen, sier Kreken.

‒ De ble fremført av sangere som gikk rundt og arbeidet, enten til festligheter eller til jul. Dette var underholdere som møtte opp der det skjedde noe sosialt. Det er en muntlig tradisjon, som ikke var ren festmusikk.

Visene ble i større grad allemannseie på 1800-tallet, da skillingstrykkene ble billigere å produsere. Her ser man også en utvikling i mannsrollen, hvor helten like gjerne kan byttes ut med en «udugelig mann», en drukkenbolt eller en mann med kvinnelige egenskaper. Dette kunne for eksempel være en parodi på politikere som ikke fikk ting gjort, forteller Kreken.

‒ En ynkelig mann, som ikke tilpasset seg mannsidealet de hadde på den tiden, sier hun.

‒ Han ble rett og slett latterliggjort. Når folk samlet inn ballader, var det ikke disse «skjemtevisene» som ble prioritert, men de var veldig populære, og overlevde i muntlig tradisjon. «Ektemannens kval» er et eksempel, hvor man lagde humor ut av en kvinne med mannlige egenskaper. Mannen som skulle stelle hjemme ble også tullet med.

‒ Dette var ikke høykultur. De kunne ofte bli referert til som «rennesteinsviser», og bli sett på som litt nedrige.

Les hele artikkelen i Kildens nyhetsmagasin.