– Jeg drømte aldri om å bli forsker

Av: Vibeke Hoem, Kifinfo

– Når man er oppvokst i tøffe økonomiske kår, så frister akademia mindre fordi man vil bidra økonomisk hjemme. Det var først da jeg skjønte at jeg må ta mer utdanning for å bidra til kunnskap om saker jeg brenner for, at forskning ble viktig for meg, sier hun.

I tillegg til behovet for kunnskap og forskning, opplevde Ahmed motivasjon og støtte fra flere personer i akademia.

At forskere som har makt skaper rom for personer som er vokst opp i tøffe levekår eller tilhører en marginalisert gruppe i samfunnet, er så viktig, mener stipendiaten.

For det var aldri gitt at hun skulle bli forsker, ifølge henne selv.

– Ofte føler jeg meg litt alene som forsker, men så prøver jeg å tenke: Hvor lenge skal vi ikke være en del av det akademia som produserer kunnskap om de som ligner oss selv?

Hva er årsakene til at det er få norskfødte med innvandrerforeldre i akademia? I denne artikkelserien på Kifinfo utforsker vi dette temaet. 

Er proppen penger og klassebakgrunn?

Ahmed er født i Norge med foreldre fra Pakistan. Hun er dermed en av få norskfødte med innvandrerforeldre som har tatt steget over i en forskerkarriere.

– Jeg føler at jeg skylder generasjonene som kommer etter meg å komme inn med hele meg: En brun person, en synlig minoritet og en som bruker hijab og som kan bidra med dette perspektivet. Jeg håper at det på sikt kan bidra til at det blir lettere å være synlig minoritet i akademia.

Tallene lyver ikke. Forskere og faglig personale består av nærmere 40 000 personer. Blant disse er det kun i underkant av 300 norskfødte forskere med innvandrerforeldre som jobber i forskningssektoren. Og nesten halvparten av disse er stipendiater. Ahmed mener at årsaken til det lave antallet handler om sosioøkonomisk bakgrunn.

– Mange med min bakgrunn tar bachelor- og masterutdanning for å jobbe og skaffe seg en økonomisk trygghet, sier hun.

I tillegg er det en barriere at man må ha toppkarakterer for å komme inn som stipendiat, mener Ahmed. Hun tror mange tenker at det er bra nok dersom jeg består og ikke stryker i høyere utdanning.

– Det handler om å knekke en kode. Jeg vil ikke si at akademia er tilrettelagt for at majoriteten fra Oslo øst klarer å knekke den koden, sier hun.

– Kan du si noe om hvorfor?

– Flere av oss har ikke foreldre som behersker norsk i høy grad, og flere av oss kan flere språk enn to.

– Selv om språk er rikdom, så er det ikke denne felleskompetansen akademia nødvendigvis verdsetter mest. Man må ikke bare kunne uformell norsk, men akademisk norsk. Du må skrive akademisk: redegjøre, drøfte og tolke på den måten som samsvarer med den akademiske diskursen i norsk høyere utdanning, forteller hun.

Forskere og Kif-komiteen har omtalt overgangen mellom masterutdanning og doktorgrad som en «kritisk overgang» for norskfødte med innvandrerforeldre. Det handler om at selv om mange i denne gruppen tar høyere utdanning, går kun et fåtall videre til forskerutdanning.

Det handler om å bli sett

For Ahmeds del hjalp det å bli invitert på seminarer og relevante samlinger og å bli sett.

– Det er personer i akademia som har motivert meg til å komme dit jeg er i dag. Jeg hadde ikke den selvtilliten selv, sier hun.

– Samtidig var det aldri slik at jeg fikk noen særbehandling. Jeg har jobbet enormt hardt for å komme dit jeg er i dag. Under bachelorutdanningen satt jeg på meråpent bibliotek til midnatt nesten hele studieløpet.

Mette Tollefsrud, som er prosjektleder for OsloMets satsing på Holmlia, hadde en enorm betydning, forteller Ahmed.

– Som medlem i forskningsmiljøet Storbybarn fikk jeg mange muligheter til å legge frem forskningen min. Mens Mette skapte en arena for at jeg kunne legge frem masteroppgaven min, motiverte ekstern sensor Mona-Lisa Angell meg til å søke doktorgradsutdanning.

– Det var første gang noen hadde sagt «du må søke doktorgrad, dette er viktig forskning» til meg, og bare den setningen ga meg nok mot til å søke stipendiatstillingen ved Institutt for barnehagelærerutdanning.

– Det at forskere klarer å se andre som har noe å komme med er avgjørende. Det hadde vært enormt belastende hvis jeg kom og skulle lage plass til meg selv.

Til tross for at hun er en av de som har knekt den akademiske koden, lider hun fortsatt av det såkalte «bedrager-syndromet» (imposter syndrome), ifølge henne selv.

– Noen ganger må jeg legge Oslo øst-jenta litt til side når jeg skal prestere i akademia. For her er det ofte en annen kapital som verdsettes og anerkjennes, sier hun.

– For meg har det alltid vært motiverende å se andre fra sårbare livssituasjoner i akademia. Det er viktig for meg å bidra til å nyansere bildet av hvem som er i akademia, hvem forskerne er.

Les hele saken hos Kifinfo