Studenter og ansatte i akademia melder i liten grad fra om diskriminering

Av: Daniel Hesby Hansen, Kifinfo

Kifinfo har gått gjennom statistikken til Diskrimineringsnemnda for 2023 og 2024, og sett på avgjorte saker innen arbeidsliv og utdanning. I vår uformelle opptelling fant vi bare 16 saker som omhandlet diskriminering eller trakassering basert på kjønn eller etnisitet av studenter eller ansatte innen høyere utdanning og forskning.

Bare én av disse endte med vedtak i favør av klager. Åtte av sakene ble avvist eller henlagt.

Samtidig viser annen statistikk at diskriminering og trakassering er et vedvarende problem i sektoren. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) fra 2022 viser at 40 prosent av kvinnelige studenter har opplevd seksuell trakassering, og rapporten «Mobbing og trakassering i universitets- og høyskolesektoren» viser blant annet at stipendiater er overrepresentert i statistikken for seksuell trakassering og overgrep.

Direktør for Diskrimineringsnemnda Ashan Nishantha skulle gjerne sett at flere av disse sakene endte hos dem.

– Det er lett å se for seg at det er mye her som burde vært på deres bord som ikke havner der?

– Det er det absolutt, sier Nishantha.

Forskningssektoren er underrepresentert

Diskrimineringsnemnda ble etablert sin nåværende form i 2018. Nemnda skal være et lavterskeltilbud for personer som har blitt utsatt for diskriminering, trakassering eller gjengjeldelse etter varsling. Det innebærer at det skal være enkelt og kostnadsfritt å klage inn en sak for nemnda, og at prosessen skal være raskere enn den ville vært i en ordinær domstol.

I 2020 ble nemndas virkefelt utvidet til å også inkludere seksuell trakassering. Det første året fikk nemnda bare inn 22 saker om seksuell trakassering, og ingen av dem var fra universitets-, høgskole- og forskningsinstituttsektoren (UHI-sektoren).

Siden har de fått inn flere slike saker, forteller Nishantha. I 2023 og 2024 har nemnda fått 60 saker om seksuell trakassering. Men svært få av disse kommer fra UHI-sektoren, og Nishantha anerkjenner at studenter og ansatte i akademia er underrepresentert i sakene de behandler – uavhengig av grunnlaget for klagen.

– Vi får flest saker om diskriminering i arbeidslivet, og her er det diskrimineringsgrunnlagene funksjonsnedsettelse, etnisitet og kjønn som ligger på klagetoppen. Det kan være flere grunner til at vi får færre saker fra universiteter og høyskoler.

– Det kan skyldes at folk ikke har hørt om oss, men også at mange av disse institusjonene har egne rutiner og systemer man kan benytte seg av, og at mange befinner seg i sektoren midlertidig, og dermed ikke synes det er verdt det å sette i gang klageprosess for nemnda, sier Nishantha.

– Er det viktigere for dere å nå ut til folk som ikke har tilgang til like gode lokale mekanismer for å varsle og mekle som man gjerne har på store institusjoner som universiteter og høyskoler?

– Nei, det er det ikke. Det er ikke en del av vår vurdering om de som klager har andre alternativer eller lokale tilbud. Det kan godt være at dette påvirker hvem som tar kontakt med oss, men vi gjør ikke forskjell på klagere utfra dette.

Holder deg ikke i hånda

Nishanta mener Diskrimineringsnemnda gjør en god jobb med å gjøre det enklere å prøve saken sin rettslig dersom man har blitt utsatt for diskriminering eller trakassering. Han trekker blant annet fram at klageskjemaet og prosessen er digital, det er ikke er nødvendig med advokat og det er gratis å klage.

Samtidig er han klar over nemndas begrensninger.

– Vi må være åpne om at det nok er behov hos noen som vi ikke kan møte fullt ut. Det samlede tilbudet vi og Likestillings- og diskrimineringsombudet gir er ikke alltid godt nok når det kommer til å veilede og gi støtte i den krevende prosessen det kan være å klage inn en sak.

– Særlig for oss er det viktig å være nøytrale og upartiske, og da er det begrenset hvor langt vi kan gå i å holde noen i hånda gjennom saksforløpet, sier han.

– Av de 16 sakene vi fant, var det bare én som vant fram. Hva gjør dere for å følge opp de som ikke har en god nok sak juridisk, de har jo likevel vært gjennom noe vanskelig?

– Vi har hjemmel i loven til å følge opp saker etter at vi har truffet avgjørelse, men vi har valgt å bruke ressursene våre på nye saker som kommer inn og saker der vi gir pålegg.

– Jeg er heller ikke sikker på om vi er så godt egnet til å følge opp klager som ikke vinner fram, i og med at vi må oppfattes som nøytrale og er et organ som avgjør saker rettslig mellom to parter.

Ressurser avgjør

Ferdigutdannede ansatte, doktorgradsstudenter og stipendiater står for hoveddelen av klagesakene Kifinfo har sett på, mens det er få fra bachelor- og masterstudenter.

– Er Diskrimineringsnemnda mer kjent og tilgjengelig for ansatte og eldre studenter enn for unge og uerfarne? Og er det enklere for ressurssterke personer å benytte seg av dere?

– Jeg tror det er noe i det. Det er ikke til å legge skjul på at det kan være krevende å ha en sak gående hos oss, sier Nishanta.

Les hele saken hos Kifinfo