Prestisjefull EU-finansiering til NUPI-prosjekt

PISA-studien som undersøker elevers kompetanse i rundt 80 land, korrupsjonsrangeringer og human development index er alle eksempler på det samme, nemlig landprestasjonsindikatorer (Country Performance Indicators/CPI-er).

Målet med slike indikatorer og rangeringer? Å undersøke og ansvarliggjøre, og gi bedre informasjon til beslutningstakerne. Men selv om tidligere forskning viser at flere av de ledende indikatorene har stor betydning for politikk, viser også forskning at flere CPI-er har store mangler.

– Stemmer ofte ikke

I dag kom nyheten om at NUPI-prosjektet Navigating the era of indicators (Navigator) slapp gjennom nåløyet til Det europeiske forskningsrådet (ERC), og får finansering på over 17,7 millioner kroner. I dette forskningsprosjektet skal seniorforsker Paul Beaumont (NUPI) og kollegaer undersøke slike indikatorer. I konkurranse med 3473 søkere fra hele Europa, fikk bare 14 fra Norge såkalt Starting Grant.

Bruken av landprestasjonsindikatoerer er svært utbredt. Men vi vet ikke hvorvidt de som bruker dem – for eksempel myndigheter, medier og akademikere – faktisk lærer noe om indikatorenes mangler, og på bakgrunn av dette endrer praksisen sin. Slike endringer kan være å velge indikatorer med større varsomhet, velge andre, eller slutte å bruke noen av dem.

– Selv om det ville vært betryggende å tro at brukerne av disse rangeringene velger dem på bakgrunn av meritter, og at de som lager dem søker å forbedre dem, er det mye som tyder på at dette ofte ikke stemmer, sier Beaumont.

Navigator skal både se nærmere på hvordan, hvorfor og når de som bruker disse indikatorene lærer seg å se bort fra innflytelsesrike, men tvilsomme, rangeringer. I tillegg skal prosjektet undersøke hva de som lager indikatorene gjør for å forbedre dem. Prosjektet tar for seg fire områder: Utdanning, god styring, klimapolitikk og pandemiberedskap.

– Potensielt farlig

Man kan nemlig tenke seg flere grunner til at bruken av landprestasjonsindikatorer og rangeringer ikke er udelt positiv, ifølge NUPI-forskeren. Kanskje myndigheter som bruker rangeringene, ikke har nok tid til å lære om de problematiske sidene ved dem, eller om alternativer? Kanskje medier velger hvilke rangeringer de omtaler ut fra hvilke som gir flest klikk? Eller kanskje de som lager rangeringer, og samtidig er ledende på sitt felt, kan ignorere kritikk uten å være redde for at deres rangering skal bli valgt bort?

– Å sette for stor lit til landprestasjonsindikatorer kan føre til selvtilfredshet og skylapper. Dette er i beste fall ineffektivt og i verste fall farlig. Som det usunne opphenget i PISA-rangeringene på 2000-tallet viste, er Norge absolutt ikke immunt mot dette, advarer Beaumont, og legger til:

– Derfor er det avgjørende å undersøke når og hvorfor brukerne av indikatorene forbedrer praksisen sin, og når og hvorfor de ikke gjør det. Dette vil sette oss i stand til å få frem både banebrytende forskning, og forskning som helt klart er relevant for utforming av politikk.