Høyrepopulisme i Europa

– Nå er det en reell mulighet for at Marine Le Pen kan bli president i Frankrike, Storbritannia har meldt seg ut av EU, og Italia har fått sin første minister fra ytre høyre siden andre verdenskrig. Det har vært en gradvis prosess, hvor man nå plutselig nærmer seg en del kritiske vippepunkter.

I serien Skjebnetid for Europa, i podkasten Universitetsplassen, tar Jupskås for seg høyrepopulismens fremvekst i Europa, normaliseringen av ytre høyres politikk og radikalisering av etablerte høyrepartier. Programleder er Arild Blomkvist.

I podkasten trekker han blant annet frem partiet Fidesz, president Viktor Orbáns parti i Ungarn.

– Det er ikke et ytre høyre-parti som plutselig har fått stor makt. Det er et etablert høyre-parti som er blitt radikalisert. Det samme har skjedd med det republikanske partiet i USA, partiet Likud i Israel og statsminister Narendra Modis parti i India. De landene hvor dette får størst konsekvenser for demokratiet, er hvor den etablerte høyresidens parti taper for autoritære krefter, forklarer han.

Jupskås minner om tidligere statsminister i Sverige, Fredrik Reinfeldt, som har uttalt at partiet hans, Moderaterna, aldri ville kunne samarbeide med Sverigedemokraterna på grunn av deres fortid. Men etter valget i 2022 innså partiet at veien til makt gikk gjennom nettopp Sverigedemokraterna, som i dag er støtteparti til den svenske regjeringen.

– Veldig mye koker ned til hva eliten på høyresiden er villig til å gjøre for å opprettholde makten, sier han.

Høyrepopulismens fremvekst i fire bølger

I podkasten tar Jupskås lytteren med på en spennende og pedagogisk reise som viser fremveksten av høyrepopulismen. Han forteller om italienske storfamilier som i det skjulte videreførte den forbudte ideen om et fascistisk Italia, og 50- tallets protestbevegelse i Frankrike med Pierre Poujade, samt Mogens Glistrup i Danmark og Anders Lange i Norge på 70- tallet. Det store vendepunktet kom i 2000 med partiet til Jörg Haider som gikk inn i regjering i Østerrike.

– Vi har gått fra nasjonalismen i Tyskland og fascismen i Italia som en diskreditert etterlevning etter krigen, til en situasjon hvor ytre høyre nå er blitt normalisert og en del av det politiske landskapet.

I følge Jupskås finnes det flere forskjellige ytre høyre-velgere. Eldre, gjerne kvinner, og kjøpmenn eller «småborgerskapet», som føler at innvandrere kommer og tar godene uten å gjøre den samme innsatsen.

I tillegg er det en gruppe som ifølge Jupskås får for lite oppmerksomhet.

– De som støtter ytre høyre fordi de opplever at kulturen endrer seg for fort. Den tradisjonelle eller konvensjonelle delen av velgerne som inntil nylig har støttet den etablerte høyresiden, men som i møte med spørsmål som innvandring, kjønn eller miljøsaken, opplever at høyresiden ikke går langt nok, eller har blitt for moderne, og som hopper over til ytre høyre i stedet.

Ytre høyre og gatemobilisering

Jupskås forteller om ulike krefter som støtter opp om partier ytterst til høyre, bevegelser som Pegida, som er støttespiller for Alternativ for Tyskland (AFD), CasaPound i Italia og English Defence League i England.

–  Et tettere og tettere samarbeid mellom ytre høyre-partier og gatemobilisering er et mønster i mange land. Forskerne er blitt mer usikre på hvorvidt det gir mening å skille mellom radikale ikke-voldelige partier, og mer konfronterende og til dels voldelige bevegelser. For på gata går mange av disse sammen og marsjerer side om side, sier han.

Jupskås tror Orbán er et forbilde for mange på ytre høyre. Etter valgseieren i 2010, fikk han anledning til å skrive om landets lover og forme et Ungarn i sitt bilde.

– Jeg tror Trump gjerne skulle hatt et sånt regime. Han har vært enda mer radikal eller ekstrem i sin retorikk enn Orbán var. Det er en slags rød linje, når man åpent sier at man ikke har tenkt å anerkjenne et valgnederlag, og når man taper, så gjør man alt for å undergrave resultatet.

Grunn til bekymring

Jupskås sier partiene på ytre høyre både vært et viktig korrektiv og gode til å løfte saker som de etablerte partiene ikke har tatt ordentlig tak i. Til tross for at han ikke liker alarmistiske fortellinger, mener han det nå er grunn til å være litt bekymret, særlig med tanke på USA.

–  Trump har lovet både det ene og det andre hvis han ikke vinner, og hvis han vinner så vil disse kreftene oppleve en selvtillitsboost. Måten de forholder seg til de demokratiske institusjonene på, når de faktisk får makt, er problematisk.