Veien til å bli professor er gått opp av menn

Av: Eivind A. W. Stuen, Kifinfo

Kun 36 prosent av norske professorstillinger innehas av kvinner. Dette til tross for at kvinner i større grad tar høyere utdanning enn menn. Hva skyldes denne skjevheten?

Irmelin Drake og Sigrun Svenkerud samlet nærmere sytti kvinner i stillingene førsteamanuensis og førstelektor fra forskjellige fagfelt, for å arbeide mot opprykk til professor eller dosent i et prosjekt finansiert av Forskningsrådet.

I fjor kom resultatet med Drake og Svenkeruds artikkel «Career ambitions of women academics. Are women willing and able to rise to the top in higher education institutions?».

Mange av deltakerne var usikre på hva et opprykk innebar av arbeid og tidsbruk. Om lag halvparten av kvinnene var også usikre på om å bli professor var verdt all jobben.

‒ Det var flere som sa at de skjønte hva opprykket innebærer først i etterkant av samlingene våre, sier Svenkerud.

En naturlig karrierevei

Kjønnsforskjellene i akademia kan illustreres med en saksemetafor. Mange flere kvinner enn menn starter på høyere utdanning, men jo høyere man går opp i hierarkiet, jo mer øker andelen menn. Selv i kvinnedominerte profesjoner, blir flere menn enn kvinner professor.

Noe av grunnen kan ligge i historiske kjønnsforskjeller, mener Drake og Svenkerud.

‒ Kvinner ser karriere mer som en mulighet de veier for og imot, mens menn tenker på det som en selvfølge uten å nødvendigvis se på eventuelle kostnader. Det føles mer naturlig for dem, fordi det er en vei som er laget for menn, mener Drake.

‒ De har gått den i alle år, og det har jo virkelig ikke kvinner, legger Svenkerud til.

De understreker at det har skjedd klare endringer, spesielt de siste årene. Det er ikke mange år siden det var svært få kvinnelige professorer, så kurven er bratt. Samtidig synes begge det er forunderlig at man fremdeles ser en tydelig kjønnsforskjell, når så mange flere kvinner tar høyere utdanning.

Forskjellige ambisjoner?

Et nøkkelbegrep i arbeidet deres er ambisjon. Ofte brukes ambisjoner som en forklaring på hvorfor det er færre kvinner i lederstillinger, også i akademia. De er rett og slett ikke like ambisiøse som menn, hevdes det.

For Drake og Svenkerud ble dette en for enkel og dårlig begrunnet forklaring. De valgte å heller se nærmere på hva vi legger i uttrykket ambisjoner.

‒ I mye av litteraturen fant vi en ganske ensporet måte å tenke hva ambisjon er, sier Svenkerud.

‒ Det handler gjerne om et mål som er langt framme, som er ubevegelig og nokså lineært. Man skal helst bevege seg rett oppover i hierarkiet.

Ifølge Drake passer dette med den historiske måten å se professorrollen på. Den skulle være et kall du er hundre prosent oppslukt i, og du kan ikke stå på stedet hvil for lenge. Du skal helst rykke opp så raskt som mulig. For forskerne er dette en kjønnet måte å tenke ambisjon på.

‒ Kvinners karrierer har hatt mer bredde enn klatring, og med avbrekk og pauser, som for eksempel svangerskapspermisjoner, sier Drake.

‒ Og det har blitt tolket som at de ikke er like ambisiøse. Kvinner har også oftere hatt «sene karrierer», hvor de kommer mer på banen etter hvert, mens talent ofte forbindes med ung alder.

Les hele saken hos Kifinfo