«Det var ikke min skyld» - forsker intervjuet 13 menn om kvinnedrap

Sosiolog Martín Hernán di Marco ved Universitet i Oslo har intervjuet 13 menn i Buenos Aires som sitter fengslet for kvinnedrap.

– Det har det blitt forsket ganske mye på kjønnsbasert vold og vold i nære relasjoner de siste tretti årene, men langt mindre på mennene som utøver volden, sier de Marco.

Sosiolog Martín Hernán di Marco intervjuet 13 menn som drepte sine kvinnelige partnere. Foto: UiO

Kvinnedrap, eller feminicidio, som det heter på spansk, er forsettlig drap på en kvinne fordi hun er kvinne.

Denne formen for hatkriminalitet er et globalt problem, men har fått særlig fokus i Latin-Amerika, der flere land har tatt juridiske grep for å stoppe volden.

Di Marco ønsket å forstå hvorfor mennene skred til vold og drap.

Han var også nysgjerrig på hvordan gjerningsmennene reflekterte rundt det de hadde gjort.

Intervjuet 13 innsatte

Di Marco besøkte tre argentinske fengsler for å høre mennenes livshistorier. 

– Jeg gikk inn i intervjuene med et åpent sinn, forteller di Marco.

– Dette er viktig for å unngå forenklede, stereotype oppfatninger om gjerningsmennene. Selv om det finnes forskning som kobler drap til mental helse, kan et ensidig fokus på dette overskygge andre viktige livsaspekter som er nødvendige for å forstå og forhindre vold.

I det andre intervjuet ba han de innsatte snakke om forholdet til tidligere partnere. 

Rettferdiggjorde drapene

Mennene hadde ulike måter å forklare drapene på.

Mange prøvde å rettferdiggjøre, eller til og med legitimere handlingene.

Flere omtalte drapet som en ulykke:

– De distanserte seg fra selve forbrytelsen ved å hevde at volden var et plutselig, uforutsett raseriutbrudd, noe som skiller dem fra forsettlig drap.

Andre nektet for at volden var «kjønnsbasert» og at drapet derfor ikke kvalifiserte for den juridiske kategorien feminicidio, som ofte innebar strengere straffer.

En tredje gruppe la skylden på offeret eller samfunnet.

Ingen av de jeg intervjuet tok fullstendig ansvar for drapet.

– De kan for eksempel hevde at de ble urettmessig anklaget eller at de er ofre for en politisk agenda drevet av radikale feminister.

Eller de skyldte på seg selv, men uten å ta det fulle ansvaret:

– De kunne peke på psykiske lidelser, eller at de hadde hatt en problematisk oppvekst.

– Var det ingen som tok det fulle ansvaret?

– Nei. Ingen av de jeg intervjuet tok fullstendig ansvar for drapet. Alle prøvde å forklare det bort, skylde på offeret, og så videre.

– Dette henger også sammen med at det nesten ikke finnes behandlingsprogrammer for disse mennene, tilføyer di Marco.

Les hele saken i Kildens uavhengige nyhetsmagasin