De har dykket ned i en tidvis uglesett sjanger, de to forskerne Stian Vestby på Høgskolen i Innlandet og Kristin Solli på OsloMet.

I den rykende ferske forskningsartikkelen «Fra cowboy til nordicana: 70 år med countrymusikk i Norge» har de to sett på vesentlige trekk ved countrymusikkens historiske utvikling, skiftende status og egenart i Norge.

– Mens country lenge har vært populært på grasrota og i det brede lag av befolkningen, har appellen til sjangeren gradvis blitt utvidet til nye lyttersegmenter og andre klassesjikt, forteller Stian Vestby.

Mye av æren for det skal altså de kvinnelige artistene som har preget sjangeren ha.

Fra Det ville vesten til den hippe kretsen

Etter krigen handlet mye av det vi i dag kaller countrymusikk om eksotiske figurer fra Det ville vesten og syngende cowboyer.

Arne Bendiksen sang om Davy Crockett på bergensk og bidro sterkt til å etablere cowboy som en populær musikkform blant det norske publikum.

Country fantes ikke som allment kjent begrep om en type musikk i Norge før på slutten av 60-tallet. Det var på 70-tallet og utover at dette kom for fullt.

I de neste tiårene går country fra å være synonymt med cowboyer på prærien til å like gjerne handle om livet i norske bygder og til sjøs. Norske musikere begynte å fortolke musikkformen som en egen sjanger.

Det oppstår et mangfold av musikalske retninger fra festcountry, til Bjøro Hålands myke toner og til mer rock- og folkinspirert roots, bluegrass og countryrock.

Etter årtusenskiftet og fremover skjer det enda mer med countryen.

– Sjangeren økte sin legitimitet og status i takt med utviklingen av stadig flere uttrykksformer og retninger, og utvidet sin appell til nye lyttere, forteller Stian Vestby.

I senere tid har det vært snakket mye om nordicana, en musikkform som henter inspirasjon fra blant annet country. I spissen for denne hippe musikkscenen sto artister som Malin Pettersen, Darling West, The Northern Belle og Signe Marie Rustad.

– De første på nordicana-scenen var i overveldende grad kvinnelige artister som leverte musikk på øverste hylle. De våget å eksperimentere og være innovative, men med ordentlig respekt for country som sjanger, for håndverket og for formidlerne opp gjennom åra, sier Vestby.

Tilpasses og forfines

Vestby og Solli har funnet to parallelle hovedtendenser som preger utviklingen de siste 70 årene.

Den ene tendensen kaller de musikalsk gentrifisering.

– Gentrifisering handler om at en musikkform får større aksept blant den utdannede middelklassen og kultureliten, og dermed får høyere kulturell status, forklarer Vestby.

De utdannede, ressurssterke og hippe begynner å interessere seg for lavkulturen til de mindre privilegerte klassene. Gentrifiseringsprosessene har spilt en sentral rolle i fremveksten og legitimeringen av sjangeren. 

Den andre hovedtendensen de ser er at sjangeren blir gjenstand for såkalt glokalisering.  

Det betyr rett og slett at det globale møter det lokale, at musikk går fra å være en importvare til å tilpasse seg lokale forhold og tradisjoner, og at den utvikler egne særpregede uttrykk.

– Her får du hardingfele og pedalsteel i skjønn forening som viser at også country er en internasjonal sjanger, og ikke bare et fenomen isolert til USA og det erkeamerikanske, sier Stian Vestby.

Damene går nye veier

Det er mange som kan dele på «skylda» for at vi har fått de to utviklingstrekkene forskerne drar opp i sin oversikt over countryhistorien.

Mye av «skylda» har damene. Og ei som trekkes frem som sentral her er altså Claudia Scott.

– Hun har vært veldig viktig. Trioen hun spilte i med Casino Steel og Ottar «Big Hand» Johansen var del av det nye elitelaget av countrymusikere, og de gjorde country fremført av norske utøvere kjempepopulært, forteller Vestby.

– Innsatsen som noen av disse pionerne legger ned baner vei for de som preger bransjen i dag.

Som i mange andre sjangere har det lenge vært stor mannsdominans i country. Damene har blitt utsatt for fordommer og nedsettende kommentarer. Gjerne fra mannlige musikere, teknikere eller fra fans som rynker på nesa og mener de ikke har noe å fare med.

– Når ei dame henger på seg en Fender Telecaster, er det med oddsene mot seg. Men de har stått i det og vist at de har mye å fare med. Damene er med på å drive sjangeren i nye og mer innovative retninger, sier en engasjert countryforsker.

De kvinnelige artistene som preger sjangeren i dag treffer nye generasjoner, samfunnslag og nisjer.

– De kvinnelige artistene tar affære, jobber på og beviser igjen og igjen at jentene er vel så dyktige som gutta, og har masse å bidra med i sjangeren. Det er klart de har vært kjempeviktige for utviklingen opp gjennom årene, avslutter Stian Vestby.