Opptur for dyreplankton i tidligere forsurede innsjøer

Forsuring har vært en av de mest omfattende miljøbelastningene i Norge og deler av Nord-Europa siden starten på 1900-tallet, noe som har gått utover mange vannlevende planter og dyr. Mangfoldet har blitt kraftig redusert, og noen arter har blitt utryddet lokalt. Heldigvis har internasjonale avtaler med mål om å minske utslipp av nitrogen- og svovelforbindelser redusert forsuringen, og elvene og innsjøene har blitt mindre sure. Hvorvidt situasjonen har bedret seg for livet i innsjøene, har vi imidlertid ikke kunnet si noe generelt om, da vi kun har hatt varierende resultater fra enkeltinnsjøer.

– Nå kan vi slå fast at utviklingen for dyreplankton i tidligere forsurede innsjøer er positiv, noe som også er positivt for hele innsjøøkosystemet, forteller seniorforsker Ann Kristin Schartau, som koordinerer den nasjonale overvåkingen av innsjøer i Norsk institutt for naturforskning (NINA). 

Sammen med kolleger i NINA har hun undersøkt et stort datamateriale på krepsdyrplankton fra 142 norske innsjøer som er sårbare for forsuring.

Dataene spenner over 24 år. Målet var å undersøke endringene i disse krepsdyrsamfunnene over tid, og å sammenligne mønstre i endringer mellom ulike typer innsjøer, forteller hun.

– Ved å bruke data fra mange innsjøer som dekker et stort område over lang tid, får vi et overordnet bilde av situasjonen, forteller hun.

Resultatene er nylig publisert i Global Change Biology.

Noen innsjøtyper kommer seg raskere enn andre

Hvor raskt innsjøer kommer seg etter forsuring, både kjemisk og biologisk, avhenger av innsjøtype, viser studien.

– Hvor raskt den positive utviklingen skjer, varierer med kalk- og humusinnhold i innsjøene, forteller Schartau.

Endringene er svakest i svært kalkfattige innsjøer med høyt humusinnhold. Disse er naturlig sure, samtidig som de har mottatt mye sur nedbør. Slike forskjeller viser viktigheten av å overvåke ulike innsjøtyper og innebærer også at ulike forvaltningstiltak kan være aktuelle i ulike innsjøer.

Liten påvirkning fra andre faktorer i de undersøkte innsjøene

Innsjøene som er undersøkt er innsjøer som er særlig sårbare for forsuring, og hvor forsuring tidligere har vært, og til dels fremdeles er, et problem. Innsjøene ligger i tynt befolkede områder med lite landbruk og arealnedbygning, og de er derfor lite påvirket av andre miljøbelastninger. Det gjør at forskerne har kunnet studere effektene av redusert forsuring spesifikt.

– Det å ha lange tidsserier med overvåkingsdata fra ulike lokaliteter gjør det mulig å fange opp endringer i naturen og knytte det til ulike påvirkninger selv om mange miljøforhold virker sammen, forklarer Schartau.

Les artikkelen

Faktaboks: Krepsdyrplankton som miljøindikator

Krepsdyrplankton har en sentral rolle i innsjøers økosystem. Som beitere på planteplankton holder de algemengden nede, samtidig som de selv er viktig mat for fisk og andre dyr i innsjøene. I den norske innsjøovervåkingen inngår krepsdyr både fra de åpne vannmasser og fra gruntvannsområdende, mens andre studier vanligvis kun har fokusert på arter som lever i de åpne vannmassene. Hele 70% av alle krepsdyrarter (vannlopper og hoppekreps) i norske innsjøer finnes på grunt vann, gjerne i områder med vannvegetasjon. Overvåking av flere arter og ulike leveområder gjør at vi lettere kan fange opp miljøendringer. Krepsdyrplankton har vist seg å være godt egnet også for å overvåke effekten av andre påvirkninger, som tilførsler av næringssalter (eutrofiering) og klimaendringer.

Kontakt: 
Ann Kristin Schartau
Francesca Pilotto