Kan diagnostisere nefrokalsinose i felt

I årets Fiskehelserapport fra Veterinærinstituttet er nefrokalsinose gradert som det sykdoms- eller velferdsproblemet i settefiskfasen som flest blant fiskehelsepersonell og Mattilsyn angir som økende. De rapporterer høy dødelighet og redusert velferd.

Veterinær Kirsti Hjelde er forsker i Nofima, og jobber med bruk av røntgen som verktøy til å kartlegge og forske på ulike produksjonslidelser hos oppdrettsfisk.

− Når nefrokalsinose bekymrer fiskehelsepersonell over hele Norge, bør det bekymre oss forskere. Det dukker opp mer nefrokalsinose i nye driftsformer. Når vi ikke alltid klarer å gjenskape nefrokalsinose i forsøk, viser det at årsakene til lidelsen er sammensatte, sier Hjelde.

Hva gjør nefrokalsinose med fisken?

Nyrene skal rense blodet og er et av fiskens største bloddannende- og immunologiske organer. Når smolten settes ut i sjø med defekte nyrer, håndterer den utfordringene i sjø dårligere. Nefrokalsinose er en unødvendig belastning. Det er usikkert hvor vondt det er eller når det blir virkelig alvor.

− Fisken kan se kjempebra ut på utsiden, men ha helt ødelagte nyrer. Nyret har stor overkapasitet, så en utfordring er å forstå utviklingsforløpet og hvor mye den tåler før det ikke kan repareres lenger. Vi tror vi vet om et skjæringspunkt hvor det går skikkelig dårlig, og det ønsker vi å følge opp i videre forsøk røper Hjelde.

Trenger kartlegging

Det er ingen systematisk screening for nefrokalsinose i Norge per i dag. Nefrokalsinose diagnostiseres mest på såkalte tapere og dødfisk, men da får man ikke reelt nivå i en populasjon med levende fisk. Røntgenundersøkelse av nefrokalsinose har vært brukt lenge på pattedyr. Det nye med Nofima-forskernes metode, er at røntgenmetoden nå kan brukes på fisk på karkanten. Nofima har tilpasset et eksisterende diagnoseverktøy til praktisk bruk:

− Det er blitt så bra at vi kan ta med kofferten til karkanten og kjøre diagnose der, sier Hjelde.

Nofima har gjennom forskningsarbeidet til Grete Bæverfjord i tiår hatt rutiner for røntgendiagnostikk i stor skala, også på levende fisk. Hennes kollega Kirsti Hjelde har validert røntgenbilder opp mot histologibilder av nefrokalsinose. Med det har hun en diagnostikk som er sammenlignbar og pålitelig opp mot histologiske funn, om hvorvidt fisken har nefrokalsinose og i hvilken grad.

− Diagnostikken holder vann, men det forutsetter høy bildekvalitet, sier Hjelde.

Metodikken i seg selv er publisert av Christine Klykken ved Aqua kompetanse og NTNU i hennes doktorgrad. Hjeldes arbeid bygger på den samme metodikken som Klykken, men Hjelde har videreutviklet diagnostikken til å bli mer praktisk anvendelig i felt.

Ønsker samkjøring med andre fagmiljø

I første omgang mener Hjelde diagnoseverktøyet i felt er en viktig hjelp til å finne ut av hvor mye nefrokalsinose vi har og hvor. Så kan vi spole tilbake for å finne ut av hvorfor situasjonen er som den er.

Men først er det største ønsket at alle som jobber med diagnostikk av nefrokalsinose snakker samme språk.

− Jeg vet om flere som kjøper inn røntgenutstyr og har sin egen diagnostikk. Alle vi som jobber med det trenger samkjøring så vi kan sammenligne forekomst og begynne å finne årsaker og tiltak.

Ekstra relevant i RAS

Lidelsen er godt kjent fra intensivt oppdrett av regnbueørret, men er nå økende for laks, og det er kjent at det dukker opp i mange anlegg med resirkulering av vann (RAS).

− Når vi fratar oppdrettslaksen alle valgmuligheter må vi sørge for at betingelsene vi gir dem er gode, sier Hjelde.

Hjelde har samarbeidet med settefiskpartnere om utviklingen av diagnostikken.

− Jo mer tilgjengelig utstyr du har, jo mer blir det brukt, og jo mer informasjon samler du. Utstyret er blitt relativt rimelig og tilgjengelig. Det vi mangler nå er folk som kan bruke det. Det må jo gå an å få til. Hvis vi som bruker det snakker samme språk og samarbeider, så samler vi utrolig mye mer informasjon enn om det utvikles på hver sin kant, sier Hjelde forhåpningsfullt.