Når DNA-test viser at pappa ikke er far

Hvis far tar en DNA-test som viser at han ikke egentlig er biologisk far, vil han miste alle rettigheter overfor det som hittil har vært hans barn.

Deretter vil det være opp til moren om han fremdeles skal være en del av barnets liv.

– Det er ingen åpning i barneloven for å gi fedre som ikke er biologiske fedre samvær med barnet, fast bosted for barnet eller foreldreansvar, sier professor i jus Kirsten Sandberg.

Hun har skrevet lederartikkelen «Når far ikke lenger er far», utgitt i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, som tar utgangspunkt i to norske rettsaker fra 2020 og 2021.

Strid om frister

Sandberg har lenge vært opptatt av forholdet mellom det biologiske og det sosiale farskapet.

– Slik lovverket er i dag, finnes det ingen grense for hvor lenge en av de biologiske eller sosiale foreldrene kan tilbakeholde opplysninger om biologisk foreldreskap.

I verste fall kan disse opplysningene brukes som våpen i en foreldretvist, forteller Sandberg. For eksempel av en mor som hele tiden har visst at barnet egentlig har en annen far.

Det er politikerne på Stortinget som fastsetter fristene i barneloven for hvor lenge foreldrene kan vente med å ta opp spørsmålet om biologisk foreldreskap i retten.

– Fristene ble tatt ut på 2000-tallet en gang, men tatt inn igjen, og så tatt ut igjen, forteller Sandberg.

De hyppige lovendringene skyldes en partipolitisk uenighet om hvorvidt det biologiske eller sosiale foreldreskapet som skal stå sterkest.  

– Hvis KrF er i regjering, blir det biologiske foreldreskapet viktig. Blant andre partier er det mindre entydig, og noen legger større vekt på det sosiale foreldreskapet. De mener at når det først er gått en del tid, spiller det biologiske foreldreskapet egentlig ikke så stor rolle.

I NOU-en «Ny barnelov — til barnets beste» fra 2020, forslo Barnelovutvalget at fristene skulle gjeninnføres, men dette har ikke blitt gjort foreløpig.

Les hele saken i Kildens uavhengige nyhetsmagasin