Norske petroleumsdykkere ga undersjøisk omsorg

– De dypeste, kjente operasjonelle dykkene i Norge lå vel på rundt 225 meter ved utbyggingen av Gullfaks C-feltet, sier historiker Tor Gunnar Tollaksen. Han har skrevet en artikkel om mannlige petroleumsdykkerne i Nordsjøen i perioden 1966–1980.

På havdypet så man nesten ingenting.

– For å orientere seg hadde dykkerne små lamper som minnet om lommelykter, og lys fra dykkerklokkene de brukte for å senke seg ned til dypet. 

Vannet på havbunnen var kaldt: fire grader celsius.

Andre risikofaktorer inkluderte undersjøiske strømninger, store trykkforskjeller mellom topp og bunn, og tungt arbeidsutstyr som var vanskelig å håndtere. Farene var mange.

– Noe av det som har fasinert meg med historien om petroleumsdykkerne, er at det går an å behandle ei yrkesgruppe såpass dårlig, sier Tollaksen.

– Når du ser historisk på det, så lyste jo alle varsellampene. Myndighetsorganer ble tidlig orientert om farene forbundet med dykking.  Likevel ble en rekke unge menn sendt til bunnen av Nordsjøen med den helserisikoen det medførte både på kort og lang sikt.

Pariakaste og kanonføde

Unge menn i starten av 20-årene utgjorde en stor andel av arbeidsstokken.

– De var på mange måter en slags pariakaste i Nordsjøen, sier Tollaksen.

I artikkelen henviser han til dykkerlegen Peter B. Bennet, som på midten av 1970-tallet mente at dykkerne ble «brukt som kanonføde av oljeindustrien».

I tillegg til arbeids- og senskader, var det flere som døde på jobben:

– I perioden 1966–1979 var det minst ti dødsfall i den norske delen av Nordsjøen. På britisk side ble det registrert 32 dødsfall.

Disse tallene er forbundet med stor usikkerhet, presiserer Tollaksen, som viser til en stor grad av underrapportering.