Diskvalifisert av lommeboken

Det er et nasjonalt ønske at alle skal kunne drive med idrett. Det er også idrettens visjon. Likevel hører vi stadig om at idretten er for dyr fra foreldre og gjennom avisinnlegg. Også i 2011 var det fokus på kostnader i idretten. Da var det utstyrshysteri. Nå finnes det restriksjoner blant annet på hvor tung , og dermed kostbar, en sykkel kan være for ungdom, og mange idrettslag har innført byttehelger. Men problemet er ikke løst. Viktige sportskommentatorer belyserderfor til stadighet utfordringene. 

Så, dette er åpenbart en kamp som vi må ta – for det skal ikke være bompenger på idrettsdrømmen! 

Slik kan vi skape mer idrett! 

Vi registrerer at mange idrettslag ønsker å gjøre noe med situasjonen. Våg fotballklubb er først ute med gratis fotballtrening. I helgen fikk de selskap med Dalen IL. I Oslo ønsker ikkeidrettslaget Try være med på kostnadskarusellen. Troms og Finnmark, og Nordland idrettskretser har opprettet et solidaritetsfond. Skogstrand IL sluttet å ta inngangspenger. Vi vet også at det finnes mange idrettslag med ulike former av rabattordninger. 

Men akkurat som at «én svale gjør ingen sommer», så klarer ikke disse velmente eksemplene å stå imot trenden. Derfor må vi sørge for at de ikke står alene. 

Vi er ikke mange måneder fra Idrettstinget. Der vil vi vedta «Idretten vil», som er det viktigste styringsdokumentet i norsk idrett. Vi mener at det nå er på tide å vise idrettslagene at vi lytter, og at vi forstår. Vi mener det finnes mange løsninger internt i idretten. 

Vi forventer at det blir satt fokus på økonomiske barrierer i "Idretten vil". Men ikke heller det vil være nok! 

Hva vil politikerne? 

Den nyeste stortingsmeldingen om folkehelse (2022-2023) har satt søkelys på økonomiske barrierer i idretten. Meldingen peker på at det er viktig å senke terskelen for deltakelse i idretten og at det skal være like muligheter for alle. Det er ikke vanskelig å være enig. Men for at terskelen skal senkes, må mange delta og bidra. 

I kommende kommunevalg bør politikere se på hvordan de kan skape større muligheter for barn og ungdom til å delta i idretten. 

For vi i idretten klarer ikke denne viktige samfunnsoppgaven alene. Det er mange av idrettens kostnader som kommuneneer ansvarlige for. Heldigvis kan kommunene enkelt begrense disse gjennom å innføre: 

• Gratis leie av idrettsanlegg. 
• Forskuttering/mellomfinansiering av spillemidler. 
• Lån i Kommunalbanken til idrettslag som bygger anlegg. 

Dette er enkle tiltak som vil spare idrettslag for relativt store kostnader. Likevel er det ikke en selvfølge i alle kommuner. Vi mener at dette er kostnader som gjør idrettsgleden unødig dyr!  

Det er også for mange kommuner som ikke har en systematisk tilnærming til utfordringene. Altfor mange har ikke en frivillighetsstrategi. Og selv om frivilligheten nettopp har fått 100 millioner til lokale Fritidskasser, og en kan mene at 100 millioner er mye penger, er det fortsatt for lite penger.  

Til sammenligning var driftskostnadene for idrettslagene 9500 millioner i 2022. Sett i den sammenheng er altså 100 millioner 1 prosent av omsetningen. Og Fritidskassen skal ikke kun gå til idretten.  

I tillegg har  kun et fåtall av landets kommuner søkt om støtte! 

Å gi alle barn muligheten til å delta i idrettsaktiviteter reduserer ulikheter i samfunnet, det forbedrer folkehelsen og gir barna muligheten til å utvikle mange ferdigheter og selvtillit. Vi ønsker ikke å diskvalifisere barn fra å oppleve dette på grunn av foreldrenes lommebok. Hjelp oss å unngå det!