Søreide unngikk f-ordet da hun var utenriksminister

Da Ine Eriksen Søreide ble utnevnt til utenriksminister i 2017, var hun den første kvinnen i Norge til å inneha denne stillingen.

– Det gjorde jo at hun ble møtt noen forventninger, blant annet at hun skulle være en sterkere pådriver for likestilling i utenrikspolitikken enn hennes mannlige forgjengere, sier Inger Skjelsbæk.

Hun er professor ved Universitetet i Oslo og Peace Research Institute Oslo (PRIO). Sammen med Eirinn Larsen, Sigrun Marie Moss og Torunn L. Tryggestad har hun skrevet artikkelen «Dempet Statsfeminist?» om Ine Eriksen Søreides periode som utenriksminister fra 2017 til 2021.

Konsensus i utenrikspolitikken

Skjelsbæk forteller at Søreide skrev seg inn i en lang pragmatisk tradisjon i norsk utenrikspolitikk.

– Det er et politikkområde hvor det er veldig stor konsensus på tvers av ulike regjeringer og ulike tider.

Noe av konsensusen bygger på et ideal om at staten skal arbeide aktivt for å fremme likestilling mellom menn og kvinner. Det har gitt opphav til begrepet «statsfeminisme», definert av Helga Hernes i 1987.

– Det betyr at man anser staten som en partner i et slags feministisk prosjekt. Denne måten å tenke likestilling og feminisme på står veldig sterkt i de skandinaviske landene, sier Skjelsbæk.

Hun understreker at også Søreide ivaretok disse idealene i sin ministerperiode.

– For eksempel var hun tydelig på at likestillingsperspektiver skulle med når Norge var tilrettelegger i fredsprosesser. Hun var også opptatt av at styrer og delegasjoner til utlandet skulle ha en balansert representasjon av kvinner og menn.