Se for deg at et skogsområde tilsvarende det dobbelte av det tidligere Vestfold fylke var beitet ned av en grådig planteeter. Her snakker vi ikke om litt sporadisk beiting her og der, men om en armada av glupske storspisere som fullstendig støvsuger det som finnes av vegetasjon. 

Dette har nemlig skjedd, her i Norge. Under vann. Store deler av de rike og produktive tareskogene langs norskekysten er erstattet med kråkebolleørken. Kråkebollenes storslagne etegilde har allerede pågått i flere tiår.

– Bekymring for tareskogen og den omfattende kråkebollenedbeitingen ble meldt inn for 50 år siden av fiskere og for 40 år siden av forskere. Det er 30 år siden vi startet med restaureringsforsøk. Bortsett fra kartlegging, overvåking og utredning er lite gjort for å forbedre situasjonen, sier Hartvig Christie, seniorforsker i Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

– Kort fortalt har vi delvis mistet troen på restaurering av tareskogen som det beste verktøyet. Det som viser seg å være viktigst, er tiltak som kan hjelpe tareskogen å restaurere seg selv, sier NIVA-forskeren.

Fare for tare

Så hvordan kan vi gi taren den sårt trengte hjelp til selvhjelp? Vel, i Nord-Norge mener forskerne løsningen på tareskogens problemer er like enkel som den er komplisert: Det handler om å fjerne kråkeboller. Mange kråkeboller. Ettersom taren kommer tilbake av seg selv når kråkebollene blir borte, behøver man jo ikke restaurere selve tareskogen.

– Det handler om å fjerne roten til problemet, sier Christie.

I en fersk studie presenteres restaureringsforsøk både fra Norge og andre steder i verden. I studien lanseres en felles plattform, Kelp Forest Alliance, som skal være et verktøy i arbeidet videre. Hensikten er å dra nytte av erfaring på tvers av regioner og fagmiljøer i fremtidens arbeid med tarerestaurering.

NIVAs forskere mener at fremtidig innsats må bygge på tilgjengeliggjort informasjon om suksess og fiasko. Data bør derfor deles bredt innenfor det globale restaureringssamfunnet.

– Fellesnevneren for tareskogenes kollaps rundt om i verden, er en eller flere påvirkningsfaktorer som driver økosystemet over et vippepunkt hvor taren må gi tapt, til fordel for kråkebolleørken (nedbeiting) eller trådalger (overgrodd av «lurv»), sier NIVA-forsker Camilla With Fagerli.

To viktige spørsmål har opptatt NIVAs forskere: Hvis vi klarer å redusere eller fjerne de negative påvirkningsfaktorene, vil da taren komme tilbake av seg selv? Eller må den ha aktiv restaureringshjelp, for eksempel med transplantering eller utsåing av planter, slik enkelte tarearter i andre deler av verden trenger?

– I motsetning til andre steder i verden, har vi her i landet erfart at våre viktigste tarearter kan komme tilbake av seg selv. Tiltak må derfor rettes mot å tilrettelegge for gjenvekst heller enn å så ut eller flytte planter, sier Fagerli.

– Vi mener løsningen ligger i å fjerne kråkeboller, helst ved å høste dem som en ressurs, som vi har et pilotprosjekt på i Tromsø, men også tilrettelegge for kråkebollens predatorer, slik som krabber og steinbit, forklarer NIVA-forskeren.

Forsvinner ikke av seg selv

Vi spoler 30 år tilbake i tid, til 1988. Da startet NIVAs forskere et prosjekt der alle kråkebollene ble fjernet rundt et skjær på Helgelandskysten. Hensikten var å se om taren kom tilbake.

– Dette gjorde vi om høsten, for vi visste at taren sprer sporer om vinteren. Det var ikke observert tare i nærheten, men allerede første vår var skjæret tett bevokst med tare, sier Hartvig Christie.

Senere eksperimenter med fjerning av kråkeboller med ulike teknikker i Tromsø, Hammerfest og Porsanger har vist at flere tarearter kommer tilbake av seg selv. Tette tareskoger dannes så fort kråkebollene forsvinner.

Men, kråkebollene forsvinner ikke av seg selv. Et halvt århundre har gått siden tareskogen kollapset. Fremdeles er kråkebollene tallrike langs kysten av Troms og Finnmark og deler av Nordland. Der NIVAs forskere har lykkes i fjerning av kråkeboller og tareskogen har kommet tilbake, har suksessen oftest bare holdt seg i noen år.

Inntil kråkebollene igjen tar over kontrollen.

Flere krabber bra for taren

Problemet er altså ikke mangel på metoder for å fjerne kråkeboller. Det handler om å få til varig gjenvekst av tareskog og utvikling av det rike økosystemet som etablerer seg i tareskogen over tid.

Imidlertid har NIVA-forskerne dokumentert og kan ta lærdom av en varig gjenvekst der både stortare og sukkertare har kommet tilbake til sine tidligere kyst- og fjordlokaliteter. I disse områdene har en av kråkebollenes fiender, krabbene, dukket opp, og bidratt til å redusere antallet kråkeboller.

I den nye rapporten har forskerne benyttet tilgjengelige data for å beregne hvor mye tareskog som er blitt borte – men også hvor mye som har kommet tilbake.

I 1970-1980-årene var 8400 kvadratkilometer tareskog nedbeitet.

De siste årene har det vokst tilbake 3400 kvadratkilometer med tare langs kysten av Trøndelag og Nordland. Økende temperatur har ført til flere krabber, som spiser opp kråkeboller. Samtidig er de samme klimaendringene negative for kråkebollene – i alle fall i Midt-Norge. Denne gjenveksten er estimert til 700 kvadratkilometer stortare og 2700 med sukkertare.

Men – fortsatt er det 5000 kvadratkilometer, eller en kystlinje på cirka 15.000 kilometer, som kan restaureres ved å fjerne kråkeboller.

God business i kråkeboller?

Kråkebolleproblemet er dermed enklere å forholde seg til enn problemet vi finner lenger sør, der sukkertaren i økende grad utkonkurreres av uønsket trådalgevekst («lurv») både på Sørlandet og Vestlandet.

Påvirkningsfaktorene i sør er flere og samvirkende, og det er vanskelig å vite hvilke faktorer som bidrar mest i favør av uønsket trådalgevekst. Mer forskning må til for å finne ut av hvordan vi skal takle disse miljøutfordringene, der flere er klimarelaterte, slik at taren igjen kan trives.

– I lys av dette er kråkebollebeiting dermed den lavest hengende frukten i restaureringssammenheng, siden vi forholder oss kun til en faktor: å redusere kråkebollene tilstrekkelig, sier Fagerli.

NIVAs forskere er nå i gang, ikke minst sammen med kommersielle aktører, med et spennende og innovativt prosjekt som går på utnyttelse av kråkeboller i Tromsø-området. Kråkeboller skal høstes og målet er å få til en lønnsom virksomhet for kråkebollerogn, samtidig som tareskogen skal komme gradvis tilbake over større områder.

– Dette er en vinn-vinn-situasjon. En stadig høsting av kråkeboller er ment å forhindre tilbakekomst av kråkeboller og sikre en gradvis økning og et varig og robust tareskogs-økosystem, sier Hartvig Christie.

Forsøket i Troms er finansiert av utenlandske ildsjeler som er opptatt av naturmangfold og karbonlagring, men NIVAs forskere håper at også norske myndigheter kan komme på banen for å forsterke og forlenge dette tiltaket.

Faktaboks Økende tap av habitater og biologisk mangfold er ansett som en av de største miljøutfordringene vi har. For å ta opp kampen mot denne dystre trenden, lanseres habitatrestaurering (Miljødirektoratet) som en strategi for å få tilbake ødelagt og truet natur. Vi har nylig gått inn i FNs ti-år for restaurering av økosystemer, samtidig som EU introduserer juridisk bindene mål for restaurering og etablering av verneområder for sine medlemsland. Med økende kunnskap om verdien av sunn og velfungerende natur, rettes det nå velbegrunnet uro for utbredelsen til kystens rike og produktive tareskoger, som stadig krymper i global målestokk.

Referanser

Jan Verbeek, Inês Louro, Hartvig Christie, Pernilla M. Carlsson, Sanna Matsson, Paul E. Renaud (2021): Restoring Norway's underwater forests. Report by SeaForester, NIVA, Akvaplan-niva. 

Aaron Eger, Ezequiel M. Marzinelli, Hartvig Christie, Camilla W. Fagerli, Daisuke Fujita, Alejandra Paola Gonzalez, Seokwoo Hong, Jeong Ha Kim, LynnChi Lee, Tristin Anoush McHugh, Gregory N. Nishihara, Masayuki Tatsumi, Peter D. Steinberg, Adriana Vergés, (2021). Global Kelp Forest Restoration: Past lessons, status, and future goals.