Passerte 5000 ph.d.-avhandlinger - satte trolig ny rekord

– Jeg ble veldig glad over å høre at jeg var nummer 5000, og overrasket over det høye tallet, forteller kirurg Davit Aghayan ved Rikshopitalet.

Han disputerte over hvordan det gikk med tarmkreftpasienter som fikk kikkhullsoperasjon for spredning til leveren og sammenlignet med dem som fikk åpen kirurgi.

Nylig fikk han overlevert en inngravert vase av Jens Petter Berg, prodekan for forskning ved Det medisinske fakultet, under en markering utenfor Rikshospitalet.

– Jeg er svært imponert over vitebegjæret, entusiasmen og innsatsen til Aghayan og alle andre som har disputert eller planlegger å disputere ved fakultetet. Det samme gjelder deres veiledere og medarbeidere, sier Berg.

Mest sannsynlig rekord i avhandlinger

Prodekanen mener at milepælen 5000 avhandlinger sier noe om den sterke posisjonen og omfanget som forskning og forskerutdanning har ved fakultetet. Fakultetet ligger nå på ca 200 disputaser i året, noe som utgjør over fire av ti disputaser ved Universitetet i Oslo.

Mest sannsynlig er 5000 rekord for et fakultet i hele Norge. Det har bare tatt fem år å gå fra fire tusen til fem tusen avhandlinger.

Roser samarbeidet med sykehusene

Berg sier at dette ikke hadde vært mulig uten alle de som har bidratt i alle ledd av ph.d.-programmet fra opptak til disputas, og det gode samarbeidet med sykehusene. 

Aghayan, som kom fra Armenia for å gjøre sin ph.d., roser universitetet for å ha gode, støttende forskningsmiljøer for stipendiatene. Han sier han har hatt en god veileder i seksjonsleder og professor Bjørn Edwin.
– Jeg var også glad jeg fikk delta i en klinisk studie, forteller Aghayan.

Forskning var å «sluntre unna»

Mye har endret seg i doktorgradsarbeidet gjennom tidene. Den første doktoranden var Frederik Holst, som disputerte bare tre år etter at Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo ble opprettet i 1814. Holst skrev om radesyke, som var en sårdannende, smittsom sykdom som opptrådte i Sør-Norge på 1700–1800-tallet.

Øivind Larsen er professor emeritus i medisinsk historie ved Universitetet i Oslo. Han sier at sykehusene lenge så ned på de som drev med forskning. De så nærmest på det som å «sluntre unna».

For ikke så lenge tilbake var det en enorm jobb for kandidatene å finne publikasjoner som var relevante. Noen kunne ha gjort noe genialt på ditt felt, og du misset det. Fra å være ensomme ulver, jobber nå de fleste stipendiater i forskningsgrupper. De nyter godt av forskningsdatabaser.

Tidligere førte arbeidet som regel fram til publisering av en bok.

– I våre dager er doktorgraden blitt nærmest en «eksamen i forskning», mener Larsen.

Les hele saken her.