Rekordvarm sommer på Svalbard

– Årets sommer er ekstrem, men temperaturøkningen på Svalbard har vært markant de siste 30 årene, og skiller seg helt ut fra de foregående 90 år, oppsummerer klimaforsker Ketil Isaksen de siste tallene for Svalbard. Han har siden 90-tallet overvåket permafrosten på Svalbard og fulgt med på oppvarmingen​​.​

Ikke siden vi startet med systematiske temperaturmålinger på Svalbard i 1899 har det vært så varmt på øygruppen som i sommer. Det ble også satt ny varmerekord på øya 25. juli i år. Da målte vi 21,7 grader der.  

Varmere enn normalen siden 1997

Sommertemperaturen, det vil si gjennomsnittstemperaturen for juni, juli og august, varierer noe fra år til år. Fram til om lag 1990 var denne variasjonen på typisk 0,5 til 1 grader, med enkelt år på 1,5 grader over eller under normalen. Men utover på 90-tallet skjedde det en markant endring, og etter 1997 har vi ikke registrert somre med middeltemperatur under normalen.

Vi ser en tydelig trend med varmere og varmere somre. Og årets sommer er eksepsjonell og den kommer med en bismak.

Figur 1

Klimaendringene blir stadig mer synlige

Konsekvenser av oppvarmingen blir mer og mer synlige på Svalbard. Områder som i tusenvis av år har hatt en fast frossen base tiner nå gradvis opp. Vi snakker om permafrosten. Oppvarming i det tempoet vi nå ser har store konsekvenser for store landmasser og både dyreliv og samfunnet for øvrig merker dette godt. ​ 

Konsekvensene er store

Faren for skred og ulike landskapsendringer vil øke dersom permafrosten varmes opp eller tiner. Det er også geotekniske utfordringer knyttet til bygg- og anleggsvirksomhet i permafrost, fordi både klimaendringer og installasjonene i seg selv kan føre til oppvarming og dårligere bæreevne i bakken. Endringer i permafrosten påvirker også vannets dreneringsmønstre.

Figur 2

Tining av permafrost bidrar til økt global oppvarming

Internasjonalt er det stor interesse knyttet til organiske lag i permafrosten; lag som kan inneholde store mengder organisk karbon, og som kan brytes ned og frigjøre klimagassene karbondioksid (CO2) og metan (CH4) når bakketemperaturen stiger og permafrosten tiner. Økte mengder CO2 og CH4 er de viktigste bidragsyterne til den globale oppvarmingen. En ytterligere oppvarming og tining av permafrosten vil kunne bidra til enda større økning av de to klimagassene.

Figur 3

Ti meter ned er temperaturøkningen mer enn 2 grader

For å måle tilstanden til permafrosten ble det boret to hull, ett på 102 meter og et på 15 meter. Borehullene var blant de første av sitt slag i Europa for overvåkning av permafrost og er nå en viktige referanse for tilstanden av permafrosten på Svalbard og globalt.

– Borehullene på Janssonhaugen viser at temperaturøkningen er på over 2 grader ved 10 meters dybde. Temperaturmålingene viser en jevn økning de siste 20 år.

Figur 4

– Da jeg startet mine permafroststudier på slutten av 90-tallet trodde jeg ikke dette var noe jeg kom til å oppleve, sier Ketil Isaksen. At temperaturen dypt nede i bakken skulle stige så mye og at vi dag ser landskapsendringer på Svalbard som følge av at permafrosten tiner, er skremmende. Jeg og andre forskere trodde det ville ta mye lenger tid før vi var i stand til å se slike endringer, sier Isaksen.