En historie om å dele for å overleve

Klimaendringer rammer brutalt og urettferdig. Heldigvis finnes det mange løsninger.

Ekteparet lever av landbruk og husdyr, og de har fire barn fra tre måneder til åtte år gamle. Barna løper rundt og synes det er veldig spennende med besøkende langveisfra. Vi diskuterer klimaendringer og hvordan endringer i værmønstrene merkes her hvor de bor. Utviklingsfondet har bygd en stor dam like ved deres landsby som gjør at de har tilgang til vann hele året. Det er en stor forbedring for et lokalsamfunn som tidligere har vært prisgitt regntiden. Regnet pleide å komme til faste tidspunkt, men slik er det ikke lengre. Området har vært rammet av alvorlig tørke de tre siste årene.

Tøff sesong

Xukun forteller at tørken var særlig ille i 2016. Da var det mange som flyktet fra nærliggende områder på grunn av akutt vann- og matmangel til deres landsby. Hun forteller at familien egentlig var godt forberedte på tørken som kom, og at de hadde reserver med mat og vann i bakhånd. Da flyktningene kom delte de villig med de som trengte det. Hun forteller om en tøff sesong hvor det ble stadig mindre å rutte med for alle sammen. Til slutt ikke var noe igjen verken til hennes familie eller flyktningene i nærheten. Da var vi alle i samme båt, forteller hun.

Jeg spør henne hvorfor hun delte alt hun hadde, var hun ikke redd for å sulte selv? At barna skulle sulte? Da ser Xukun rart på meg. Hun skjønner ikke hva jeg mener med spørsmålet. Tanken på å skulle sitte med ressurser selv uten å dele med andre i nød er helt fremmed. Jeg blir flau over å ha stilt spørsmålet og pensler samtalen over på barna. De to eldste går på skolen, og de to yngste skal også det når de blir store nok. Det er ekteparet stolte av. Det er ingen selvfølge å ha mulighet til å sende alle barna sine på skolen. Her i dette området er det vanlig å måtte velge ut noen av barna. Da er det alltid guttene som sendes på skolen, mens jentene må stelle hjemme.

Klimatilpasning

Dammen gir trygghet for familien vår, forteller ekteparet. Tidligere måtte de kjøpe vann fra byen hver gang det gikk tomt mellom regntidene, og det var veldig dyrt. Nå kan pengene heller brukes på familien. De har bygd seg et bedre hus med tak av metall, har tilgang til variert og næringsrik mat, og barna kan gå på skolen. Det gir håp for framtiden.

Klimatilpasning i praksis handler om å bevisstgjøre lokalbefolkningen om hva som skjer med klimaet, hvordan de vil rammes og om å gi de redskapene som skal til for å tilpasse seg endringene. Det er ikke alltid så mye som skal til. Konstruksjoner som holder på regnvannet over tid, klimatilpassede landbruksmetoder og forbedrede frø som gjør det mulig å dyrke mat også under vanskelige forhold bidrar til å minske behovet for nødhjelp når krisen inntreffer. Som regel vet lokalbefolkningen godt hvor skoen trykker og klarer selv å gjøre de nødvendige tiltakene med litt støtte fra aktører som Utviklingsfondet. Det handler om å investere i de gode løsningene som gjør at flere kan klare seg selv, også i klimaendringenes tid.

I 2011 døde en kvart million mennesker av sult i Somalia. Halvparten av disse var barn. I dag lever en av ni mennesker i sult på verdensbasis. De siste årene har antall mennesker som lever i sult økt, etter lang tids nedgang. Klimaendringer er en av hovedårsakene, ifølge FN. Det er liten tvil om alvoret verden står ovenfor. Det haster å gjøre noe.

Politisk vilje

Det er ingen andre sektorer som er så avhengig av været som det landbruket er. Bønder verden over merker klimaendringene først og hardest. Det blir det etter all sannsynlighet mer av i årene som kommer. Det er nødvendig med et økt fokus på mat for framtiden. Den politiske utviklingsdebatten står ikke i samsvar med alvoret vi står ovenfor. Det trengs en solid opptrapping av arbeidet med å gjøre verdens matproduksjon i bedre stand til å møte de endringene som kommer – og som for mange er her allerede. Klimatilpasning i landbruket må få langt større oppmerksomhet framover. Spørsmålet er om det finnes politisk vilje til å dele mer av vårt overskudd slik at flere familier kan oppleve den utviklingen Xasan og Xukun fikk til da de trengte det mest.

Siri O. Kvalø,
Kommunikasjonsrådgiver i Utviklingsfondet

Kronikken var på trykk i Vårt Land 6. mai 2019.