Fjellpartier som Mannen kan bli mer ustabile av klimaendringer

Det norske landskapet er formet av gjentatte istider som har etterlatt dype fjorder og daler med bratte fjellsider. Store deler av landet er derfor utsatt for ulike skredhendelser, og fjellskred er blant de mest dødelige prosessene i norsk historie.

I løpet av de siste 100 årene har mer enn 150 mennesker mistet livet i katastrofale bølger som ble utløst av fjellskred som raste ned i en fjord eller innsjø. Utallige fjellskredavsetninger på dal- og fjordbunnene vitner om stor fjellskredaktivitet etter siste istid.

Mer enn 500 ustabile fjellpartier

I dag er det mer enn 500 ustabile fjellpartier som viser deformasjon, men som ikke har rast ut, ifølge Norges geologiske undersøkelse (NGU). Av disse er 84 under periodisk overvåkning, og 7 er under kontinuerlig overvåkning. Dette er basert på en risikovurdering som blant annet tar hensyn til bevegelseshastighet og potensielle konsekvenser.

Målet med overvåkningen er at man kan tolke tidlige tegn og gjøre tiltak, slik at ingen kommer til skade i tilfelle steinmassene raser ut.

Ett av de 7 høyrisikoobjektene er Mannen i Møre og Romsdal.

Ikke første gang Mannen har rast

Fra den bratte fjellsiden under Mannen har det gått store skred flere ganger tidligere. Avsetningene til tre fjellskred tyder på at de raste ut for mellom 10 000 og 12 000 år siden, kort etter at isen hadde smeltet ut av dalen etter siste istid. Tre til seks ytterligere hendelser foregikk fra samme skråning for omkring 5000 år siden.

Dette fant Paula Hilger ut med kartlegging og ved å ta steinprøver fra 14 av de flere meter store skredblokkene. Med en komplisert analyseprosess av steinprøvene kunne hun finne ut hvor lenge blokkene har ligget på jordoverflaten og dermed når steinmassene raste ut av fjellsiden.

Hilger og hennes kollegaer har søkt svar på hvorfor det har gått fjellskred tidligere. Har klimaet noe med dette å gjøre, og hvis ja, har vi kanskje lignende klimaforhold i dag eller i framtida slik at det kan gå flere skred? Dette har noe å gjøre med temperaturen i bakken.

- Hvis temperaturen i bakken er under 0 grader året rundt, er berggrunnen og alt vanninnholdet frossent. Denne tilstanden heter permafrost. Kontinuerlig fryst is i sprekker kan virke som sement og stabilisere fjellsida. Når bakketemperaturen går over 0 grader, blir is til vann, og permafrosten tiner. Vann på smeltende is kan virke som glidemiddel, og økt vanninnhold i fjellet kan utøve høyt trykk på berggrunnen. Da får vi en veldig ustabil situasjon, forklarer Hilger.

Oppvarming øker risiko for ras

Det ustabile fjellpartiet ved Mannen ligger sannsynligvis rett ved grensen mellom ufryst fjell og tining av permafrost. Dette betyr at fortløpende temperaturøkning godt kan føre til økt destabilisering.

- Men ved Mannen spiller sikkert også vanntrykket en viktig rolle, sier Hilger.

Rekonstrueringer av klima og permafrost tilbake i tid tyder på at det har vært en sterk økning i nedbør og sannsynligvis ikke noe permafrost i fjellet da skredhendelsene ved Mannen skjedde for 5000 år siden.

Hilger og hennes kollegaer har i tillegg tatt steinprøver fra glideplanet til det aktive, ustabile fjellpartiet. Ved Mannen vises det en veldig tydelig v-formet bakskrent, som representerer den øverste delen av glideplanet til de ustabile fjellmassene. Her ligger en del av platået allerede ca. 20 meter lavere enn dets opprinnelige posisjon.

Ved å finne ut når ulike deler av glideplanet har vært eksponert, kunne hun beregne tidligere bevegelseshastigheter. Dette viste at hastigheter som blir målt i dag, er signifikant høyere enn tidligere. Lignende mønstre ble også observert ved to ustabile fjellpartier i Troms.

Ett av de to partiene i Troms ligger på en høyde hvor det sikkert fortsatt finnes permafrost i fjellet som vil bli mindre og forsvinne hvis temperaturen fortsetter å øke. Det andre kan være påvirket av fryst vann i sprekker, men ligger ellers under permafrostgrensen.

Venter forverring

Tidligere og aktuelle bevegelsesmønstre kan, sammen med temperatur- og permafrostrekonstrueringer ved de tre ustabile fjellpartiene, tolkes slik at det er usannsynlig at disse fjellpartier vil stabiliseres. De vil trolig destabiliseres videre med fortløpende temperaturøkning.

Hilger påpeker at det også er viktig å vurdere andre faktorer knyttet til et fjellpartis stabilitet, som for eksempel geologiske strukturer (sprekker og diskontinuiteter).

Hilgers forskning bidrar til en bedre forståelse av drivende faktorer for ustabile fjellpartier i Norge. Dette understøtter farevurderinger og overvåkningsprosjekter og vil forhåpentlig føre til en økt trygghetsfølelse i befolkningen.

Paula Hilger disputerer ved UiOs Institutt for geofag i april med avhandlingen "Rock-slope failures in Norway – temporal development and climatic conditioning"