Fløtepus jakter ikke mus

Altfor mange unge mennesker i Norge faller utenfor skole og arbeidsliv.

«Hvis vi mater katten vår med fløte, kan vi ikke forlange at den skal ut å jakte mus om natten.» I debatten om dagens ungdom kommer Olav Thon med denne spissformuleringen. Thon er opptatt av behovet for rekruttering til arbeidslivet vårt. Dagens unge har det for godt i oppveksten, de er bortskjemte og for lite sultne til å ta tak i eget liv. Uansett hva man måtte mene om Thons påstand; den peker på den kanskje største utfordringen vi står overfor i samfunnet vårt. Nemlig at altfor mange unge mennesker i Norge faller utenfor skole og arbeidsliv.

Konsekvensene er store både for ungdommene selv og for samfunnet. Thon synes å være mest opptatt av det siste. Når over en tredjedel av unge dropper ut av skole og heller ikke kommer inn i arbeidsmarkedet, så koster det samfunnet enormt mye penger. En av de største bekymringene er økningen i antallet unge på uføretrygd. Velferdsstaten er under press og når eldrebølgen skyller over oss, blir det stadig færre som skal finansiere de som står utenfor. Konsekvensene for de unge selv er man tilsynelatende mindre opptatt av. Denne utenforskapen er vår tids største utfordring. Er det noen som har spurt hva ungdommene selv mener? Hva de jakter på?

«Realitetsorienteringer» er en av de største feilene du kan gjøre når du driver med veiledning av ungdom på vei til jobb. Pøbelprosjektet og andre, som jobber med Per og Kari eller Ahmed og Fatima, spør ikke ungdommene om egne utfordringer. Mange av ungdommene er langt fra fostret opp på fløte. Vi spør om deres drømmer.

Handling er det som teller

Vi som voksne veiledere kan ha livserfaring og viktig kunnskap som unge kan ha bruk for. Vi kan informere om faktiske forhold vedrørende skole og arbeidsmarked. Vi kan finne fram til ressurser, vise muligheter og valg, og vi kan synliggjøre konsekvenser. Handling er det som teller for dem. Og vi kan synliggjøre betydningen av å kunne klokka. For noen unge vil den ultimate drømmen være drivkraften, mens for andre vil jobbsikkerhet på arbeidsmarkedet være det viktigste. Vår jobb er å gjøre unge i stand til å ta egne valg og ta konsekvenser. Vi skal ikke bruke tiden på å fortelle et (ofte sårbart) ungt menneske hva de burde gjort tidligere (eksempelvis hva man burde spist). Ei heller hva de bør gjøre med livet sitt framover. Vi skal ikke velte våre egne bekymringer for samfunnet over på hver enkelt ungdom. Det er både et overgrep og en metodisk nivåfeilslutning.

Er ikke svaret på alt

Dette handler ikke om at Pøbelprosjektet er svaret på alt. Det er dessverre nød nok til alle. Noe av det første vi som jobber i dette feltet kan gjøre, er å bruke forskningsbasert kunnskap om hva vi vet virker og slutte å bruke det som ikke virker, i våre tilbud til ungdommen. Dette gjelder enten det er skolebaserte tilbud eller arbeidsmarkedstilbud. I følge et doktorgradsarbeid av phd. Kristine von Simpson i Vista Analyse er det følgende fire kjennetegn på arbeidsmarkedstilbud som virker for unge: Veiledningen baseres på indre motivasjon hos ungdommen, det er tett kobling til muligheter i ordinært arbeidsliv med ordinær lønn, opplegget må være individuelt tilpasset, og det må være mulighet for tilrettelagt oppfølging av den enkelte etter behov. Praksisplasser og «liksomarbeid» virker mot sin hensikt i mange tilfeller. I følge samme forskning ligger Pøbelprosjektet foran forskningen på dette området. Bare så synd at så få andre tilbud er basert på det samme grunnlaget.

Mens vi venter på at myndigheter og Nav tar denne kunnskapen i bruk, kan vi sammen med Olav Thon fortsette med å «realitetsorientere» fløtepusene våre. Er det ikke snart på tide å erkjenne at det er vi selv som har servert fløte til pusekattene våre? Jakten er ikke rettet mot mus om natten, men mot egne ressurser, muligheter og mål.

Denne utenforskapen er vår tids største utfordring.

Pøbelprosjektets Jone Sunde og Geir Bakken