Norge taper 1.500.000.000.000 på sløve pensjonssparere

1.500 milliarder

Med en inntekt på 550.000 kroner og 4% innskuddspensjon (av inntekt over 1G), blir det ca. 1.500 kroner i månedlig sparing. Hvis obligasjoner gir 3% og aksjer 6,5%, vil antatt saldo etter 35 år være 1.368.000 kroner med 30% aksjeandel og 1.838.000 kroner med 70% aksjeandel. Differansen blir 470.000 kroner som utgjør over 1.500 milliarder kroner med 5,2 millioner innbyggere og 60% yrkesdeltakelse. Tar vi med den private sparingen hvor vi nordmenn har mye banksparing og lite aksjesparing, blir konsekvensene enda større, da nærmer vi oss oljefondets størrelse på vel 7.000 milliarder kroner. Satt på spissen: Våre spareholdninger har like stor betydning for landets økonomi som oljefondets størrelse. 

Beregningene er kun en illustrasjon, da ikke alle har innskuddspensjon, bl.a. offentlige ansatte.

Oljefondet

Statens Pensjonsfond Utland er vår felles pensjonssparing og skal ha evighetens perspektiv. Fondet skal øke aksjeandelen til 70% og vil ha ca.15% eiendom i sin portefølje. Kari og Ola Nordmann har innskuddspensjon hos arbeidsgiver, og her er aksjeandelen svært lav, i snitt ca. 30%. Innskuddspensjonsordningene har lang sparehorisont, 35 års yrkesaktiv karriere er vanlig. Objektivt sett burde gjennomsnittlig aksjeandel hos befolkningen og i oljefondet være tilnærmet lik. Investeringsfaget har forsket mye på avkastning på ulike investeringer. En av aktørene må ta feil, og det er neppe oljefondet.

For den enkelte person kan man ikke påstå at det er feil med lav aksjeandel. Enkeltpersoner kan ha sterk motvilje mot aksjemarkedet, og har ansvar for sin egen pensjonssparing. For den enkelte kan det være «riktig» med lav aksjeandel. Når noen har lav aksjeandel, burde det vært andre som sparte med høy aksjeandel. Snittet av våre innskuddspensjoner bør være lik oljefondets portefølje. Slik er det ikke i dag. For samfunnet som helhet blir de økonomiske konsekvensene store på lang sikt.

Truer velferdssamfunnet

I beregningen over går den enkelte «glipp av» ca. 470.000 kroner i pensjonskapital når pensjonen skal utbetales. Dersom vedkommende har spart noe i tillegg til innskuddspensjonen selv og har samme lave aksjeandel i sin private sparing, blir det fort 1.000.000 kroner mindre til pensjonstilværelsen. Det gir naturlig nok lavere disponibel inntekt og redusert evne til å klare seg selv som pensjonist. Livskvaliteten i seniortilværelsen reduseres. Vi vet at seniortilværelsen i dag er den periode i livet hvor tilfredsheten med livet og tilværelsen er høyest. Det har en sammenheng med god økonomi for dagens pensjonister. Fremtiden kan bli annerledes når pensjonsreformen har gitt lavere pensjoner. Risikoen for at det offentlige må betale en større del av omsorgsutgiftene på lang sikt er økende.

Det blir mindre penger å forbruke, noe som igjen kan påvirke sysselsetting og den totale samfunnsøkonomien. Det blir færre arbeidsplasser enn det kunne vært i bedrifter som produserer varer og tjenester tilpasset seniorene. Vi diskuterer hvordan oljefondets handlingsregel påvirker samfunnsøkonomien sterkt. Her tas det ut penger fra fondets avkastning som brukes til å dekke samfunnsoppgaver og skape vekst og arbeidsplasser. På lang sikt kan Kari og Olas sparemønster ha like stor påvirkningskraft. De totale pensjonssparemidlene er kanskje ikke like store, men det er en vesentlig forskjell: Det skal i utgangspunktet kun brukes av avkastningen i oljefondet, mens de private pensjonssparemidlene skal brukes opp, både avkastningen og sparebeløpene. Det blir derfor større impulser til samfunnsøkonomien når pensjonsmidlene brukes.

I oppsparingstiden vil det ikke spille noen rolle om sparingen skjer i aksjer eller bank. Da blir et månedsbeløp tatt ut av økonomien og brukt til sparing uavhengig av hvor det spares. Da er det det månedlige sparebeløpet akkumulert for befolkningen som påvirker samfunnsøkonomien. Det vil påvirke samfunnsøkonomien når de oppsparte beløpene brukes og fases inn igjen i økonomien. Da spiller størrelsen på beløpene som brukes en rolle.

Vi kan høste fra utlandets verdiskapning

Hvis vi nordmenn øker aksjeandelen i vår pensjonssparing, kan vi gjøre som oljefondet: Vi blir medeiere i verdens største bedrifter og vil på lang sikt få en andel av deres overskudd og utbytter. Hver og en av oss kan bli mikroskopiske medeiere i Apple, Samsung, Nestle og lignende selskaper. Sammen kan vi da få overført en del av disse verdiene som skapes på norske hender og inn til forbruk i norsk økonomi. Det vil på lang sikt bidra til at hjulene ruller bedre i norsk økonomi, og vi kan beholde velstanden vi har skapt gjennom oljealderen. 

Adferdspsykologi

Grunnen til at vi har lav aksjeandel har sannsynligvis noe med kunnskap og psykologi å gjøre. Oljefondet kan handle rasjonelt på bakgrunn av forskning og analyser. Når den enkelte skal ta sine valg, baseres dette mer på følelser. Psykologisk er det mye viktigere for et menneske å unngå tap enn det er å oppnå fortjeneste. Selv et lite tap smerter mer enn en det er tilfredsstillende med en stor gevinst. En person som har tapt 10.000 kroner i et aksjefond vil vegre seg mot å satse på nytt, uansett hvor stor fortjenesten kan bli.

Dette vises igjen i aksjefondenes statistikker: Sparerne får ikke den samme avkastningen som fondet har over tid fordi sparerne kjøper når det har steget og optimismen er stor. Så selger de seg ut når det har falt, og det blir tap for den enkelte sparer selv om fondet har levert avkastning over tid.

Her ligger utfordringen og også løsningen for det norske samfunnet: Kunnskapen om økonomiske sammenhenger mellom risiko og risikopremie må bli så høy at vi tar valg basert på fornuft og evner å ha så god selvinnsikt, at vi klarer å overstyre følelsene. Det er krevende å øke samfunnets kompetanse, men det kan gi svært god lønnsomhet for samfunnet som helhet på sikt.

Kanskje bør den enkelte tvinges til høy aksjeandel opp til 55 år? Det kan gjøres ved at regelverket får inn en ekstra paragraf som sier at aksjeandelen i innskuddspensjon for arbeidstakere under 50 år skal være over 60%. Det vil virke disiplinerende for den enkelte. Da blir summen av det norske folks innskuddspensjon mer lik oljefondet. Kollektivets behov for formuesbygging i landet bør vektlegges mer enn individets frihet når konsekvensene blir så store for hele samfunnet.