- Norge må ta sitt ansvar som energistormakt på alvor

- Norge har noen av verdens beste vindressurser, eksisterende fasiliteter og massevis av kompetanse og erfaring offshore. Vi har nå en helt unik mulighet til å bygge en ny industri. Enten tar vi oss sammen og bygger et økosystem rundt havvind, ellers lar vi være og lar Danmark og andre ta denne rollen. Toget forlater stasjonen nå, sier Robert Hjorth, partner i Boston Consulting Group (BCG) og leder for BCGs nordiske havvindsarbeid.

Krysser alle boksene

Norge eksporterer i størrelsesorden 2500 TWh hydrokarboner og elektrisitet hvert år. Det meste går til Europa, som gjør oss til en sentral energileverandør for kontinentet. Strømkablene til utlandet står for cirka 0.5% av dette, olje og gass for de resterende 99.5%. 

- Dette er i ferd med å endres ettersom sokkelen modnes, påpeker BCG-partner Sverre Lindseth.

- Det er uunngåelig at produksjonen faller frem mot 2040.  Å bygge havvind basert på hva vi trenger innenriks og som kun kobles til Norge blir navlebeskuende. Det holder rett og slett ikke, sier Lindseth.

I NVEs anbefaling er det totalt identifisert arealer tilsvarende 54.000 kvadratkilometer. «Dette er 6 til 13 ganger mer enn det nødvendige utbyggingsarealet for 30 GW», heter det i veilederen.

- «Nødvendig utbyggingsareal for 30GW» får det til å høres ut som 30GW er godt nok og en «end state». Det er helt misforstått, sier Lindseth.

Han påpeker at norsk havvind krysser av på alle boksene i energitrilemmaet; (1) energisikkerhet – det blåser alltid i enten sør eller nord i Nordsjøen, (2) omstilling til en bærekraftig fremtid – havvind er blant de reneste energikildene, og (3) energi som er tilgjengelig for alle til en akseptabel pris – med rett ambisjonsnivå vil havvind være konkurransedyktig med LNG, særlig når kostnad for karbonfangst i økende grad må regnes med.

Norge har et betydelig ansvar i Europas energiomstilling

I lys av både den geopolitiske situasjonen og det grønne skiftet, holder det ikke med 30GW offshore vind innen 2040. Lindseth mener Norge må være sitt ansvar bevisst og tenke «hvor mye energi trenger Europa og hva kan vi gjøre for å levere denne».

- Selv med aktiv leting etter hydrokarboner må 2040-ambisjonen ligge godt over 100GW, hvis vi skal opprettholde samme energieksport, sier Lindseth.

NVE-sjef Kjetil Lund uttalte i forbindelse med rapportfremleggelsen at havvind i Norge i dag ikke er lønnsomt, og at flytende havvind er ganske langt fra å være lønnsomt. Lindseth mener dette kan endre seg fort:

- T-forden kostet 950$ per stykk å produsere i 1908 da de produserte 10 000 enheter, og 300$ per stykk å produsere i 1924 da de produserte to millioner. Globalt finnes det ca 0,1 GW flytende havvind i dag. Kostnadsnivået vil bli dramatisk mye lavere hvis vi rigger oss for en ambisjon på mer enn 100 GW, sier Lindseth.

- Vi har regnet på det og forventer at flytende havvind i Norge blir konkurransedyktig i 2035, supplerer Hjorth.

Kan bli et klimavennlig industrieventyr

Norge signerte 24. april en erklæring sammen med andre land rundt Nordsjøen der det blir satt et mål om at det skal produseres minst 300GW strøm årlig fra 2050, mot 120GW i 2030. BCG-ekspertene mener at dette totalt sett er ambisiøst, men at potensialet for Norge er mye større enn det som er signalisert.

- Det er vanskelig, om ikke umulig, for Norge å nå 55-prosentmålet uten elektrifisering av norsk sokkel, og det er umulig å elektrifisere norsk sokkel uten massiv utbygging av grønn energi. Den energien kan ikke, realistisk sett, komme annetsteds fra enn havvind, sier Hjorth.

Han påpeker at om utbyggingskonsesjoner gis med riktige krav og riktig støtte, slik næringsminister Vestre åpnet for i februar, kan det være et nytt og bærekraftig industrieventyr vi står overfor, hvor Norge fortsatt forvalter sin rolle som Europas energistormakt.

- Tre alternativer for å levere havvind-energi til Europa står frem: Strøm via kabel, hydrogen via rørledning, eller ammoniakk via skip. Våre analyser viser at de to første alternativene kan være konkurransedyktige i 2040 med riktige forutsetninger og gitt at vi bygger en verdikjede som kan omsette skala og erfaring til kostnadsbesparelser – ikke ulikt det vi har sett i vindbransjen for øvrig det siste tiåret, avslutter Hjorth.