Vil regjeringen ha «arbeidende fattige» i Norge?

I Europa har det oppstått en ny gruppe arbeidere: Det er folk som er i arbeid, men som likevel er fattige. Ifølge Eurofound, EUs utredningsbyrå, gjelder dette én av ti arbeidstakere. Fenomenet er forlengs kjent fra USA, hvor «working poor» er et begrep.

Dette er ikke små grupper i randsonen av arbeidsmarkedet: Det er vanlige folk, som for eksempel ansatte innen industri, bygg- og anlegg, transport eller handel- og service. De er ofte ansatt i midlertidige stillinger, lavere stillingsbrøker og korte engasjementer. De har ikke sterke fagforeninger i ryggen eller et system for lønnsdannelse som sikrer dem en rettferdig del av overskuddet.

Hva med Norge? Vi ser at flere blir fattige og at forskjellene øker. Reallønnsveksten til de 10 prosentene med høyest lønn i Norge har vært på 15 prosent det siste tiåret. Lønnen til de 10 prosentene med laveste lønn har stått stille, viser de siste tallene fra Teknisk beregningsutvalg. Dette er en urovekkende utvikling, som også burde bekymre statsminister Erna Solberg og våre politikere.

Et godt lovverk og sterke, likeverdige parter i arbeidslivet, har vært helt avgjørende for det vi har i dag. Norges arbeidsmiljølov ble til i 1977 etter at titusenvis av tillitsvalgte og fagforeningsfolk deltok i debatten om utformingen. Loven betyr mye for arbeidshverdagen vår. Den gir ansatte trygghet, innflytelse og medbestemmelsesrett. Den bidrar til at helse, miljø og sikkerhet får stor oppmerksomhet.

I Norge er det mange som er med i en fagforening. Det er den beste måten å motarbeide lave lønninger og et utrygt arbeidsmarked på. Et forskningsprosjekt fra Institutt for samfunnsforskning viser at lønningene på en arbeidsplass kan øke med 14-15 prosent dersom halvparten av de ansatte er organiserte. Jo flere som er organisert, jo større er effekten.

En sterk fagbevegelse er førstelinjeforsvaret mot økt ulikhet, og kan utrette mye på egenhånd. Men det trengs også en politikk som slutter opp om det arbeidet vi gjør. Organisasjonsgraden er lavest blant dem med svak tilknytning til arbeidslivet. Det er disse gruppene som er vanskeligst å få med i en fagforening. De støtter ofte vår sak, men sier nei til medlemskap fordi de har korte kontrakter og trolig er på gjennomreise i bransjen.

Som samfunn er vi tjent med at arbeidstakerne er med i en fagforening. Det forebygger konflikter, gir mer rettferdige lønninger, er bra for produktiviteten og utviklingen av bedriftene. Derfor mener jeg også at det en viktig politisk oppgave å støtte opp under fagforeningene. Men, regjeringen viser ingen vilje til å styrke det organiserte arbeidslivet. Tvert imot undergraves fagforeningenes arbeid for ordna forhold. Regjeringen har svekket retten til fast jobb og gjort det lettere å ansette på korttidskontrakter. Den har redusert fagforeningsfradraget og fjernet kollektiv søksmålsrett. Den var også sterk motstander av innstrammingen av innleiereglene. Gang på gang står regjeringen på feil side i arbeidslivsspørsmål. Den støtter ingen tiltak for å styrke arbeidstakerne. Det er i beste fall naivt av Erna Solberg og regjeringen å tro at vi kan svekke fagforeningene og samtidig beholde godene de har kjempet fram.

Jeg frykter at vi får en ny underklasse i Norge. Den består av hardtarbeidende folk uten ei god lønn å leve av. Jeg frykter også at dagens regjering kommer til å sitte stille å se på at dette vokser fram.

Skrevet av Jan Olav Andersen, leder av EL og IT Forbundet