Konsesjonen og konsekvensutredningen er gammel. Fordelene som skal være større enn ulempene er ikke vurdert på tross av at planene nå er halvert. Zephyr hevder sin rett på en statlig plan fra 2009 som ble vedtatt pga forsyningssikkerhet, et argument som i dag ikke er gyldig. Saksbehandlingsfeilene handler om feil faktum og manglende varsling og klagerett.

Motvind Norge har dokumentert brudd på forvaltningsloven, energiloven, plan- og bygningsloven og forurensningsloven i flere vindkraftsaker, bl.a. på Haramsøya. Dette er brudd som utløser offentlig plikt til ulovlighetsoppfølgning, noe både statlig og lokal forvaltning har neglisjert. Statlig forvaltning har siden plan- og bygningsloven ble revidert i 2008, feilinformert lokal forvaltning om myndighetsrollen og lovanvendelsen. Politiet bruker store ressurser for å beskytte vindkraftaktørene, som har unnlatt å ivareta sine plikter etter norsk lov overfor naturen og de berørte. 

NVE har erkjent at det i konsesjonsprosessene har utviklet seg en praksis hvor naboer og rettighetshavere ikke blir varslet eller hørt. Det betyr at disse heller ikke har fått mulighet til å ivareta sine interesser gjennom klage. «Ingen har påklaget vedtaket» skriver NVE og OED nå i saksdokumentene. 

I vindkraftsakene er grunnleggende prinsipper og regelverk systematisk unnlatt eller forhindret.

I vårt demokrati er alle saksbehandlingsregler satt for å ivareta et formål, og de fleste begrunnes med behovet for at befolkningen skal ha mulighet til å ivareta sine interesser. Som å bli varslet når naboeiendommen er planlagt brukt til et stort industrianlegg, og å ha mulighet til å uttale seg om planer i nærmiljøet som har betydning for livskvalitet og næringsgrunnlag. I en rettsstat er retten til å klage når du mener vedtak er fattet på feil grunnlag, elementært. Å kunne omgjøre vedtak som viser seg å få et sterkt urimelig resultat er forvaltningens nødutgang. Dette er stoppesteder i beslutningsprosesser som til sammen utgjør grunnleggende elementer for å sikre rettssikkerheten i samfunnet. 

Vindkraftprosjektene består av en verdikjede der verdien øker for hvert ledd, fra null til flere milliarder. I disse verdikjedene har det i realiteten vært umulig å få omgjort vedtak, uansett hvor urimelig det er, og selv om vedtaket er tuftet på myndighetsmisbruk eller korrupsjon. Konsesjonsmyndighetene har valgt å kalle konsesjoner for «rettigheter» som ikke kan tas fra konsesjonæren. Sannheten er at staten risikerer erstatningskrav fra store investeringsfond, og da heller lar folkets rettssikkerhet sprenges vekk med fjellene. 

Nå gjenstår det å se hvordan Sunnmøre tingrett vurderer tilfellet Haramsøya.