Fra vurderingene fremgår det at fremmede stater har sterke interesser i å utnytte norske forskningsmiljøer, og da i strid med nasjonale interesser slik de er nedfelt i eksportkontrollregelverket. Rammevilkårene for den åpne, frie og grenseløse forskningen blir utfordret.

Det er ikke ønskelig å eksportere teknologi og kunnskap til fremmede makter som kan bidra til utvikling av våpen og krigsmateriell, annet enn til våre allierte. Men regelverket omfatter også kunnskap og teknologier som i utgangspunktet handler om det sivile samfunn, men som også kan tenkes å ha et militært bruksområde.

Droneteknologi har både sivile og militære bruksområder. Matematiske algoritmer til å identifisere sykdom fra medisinske bilder, kan anvendes til ansiktsgjenkjennelse i storstilt overvåkning. Bioteknologi kan gi oss nye vaksiner, men også biologiske stridsmidler. Og nanoteknologi kan gi oss nye, sterkere og bestandige materialer til sivile og militære formål. Hvor langt er det etisk forsvarlig å gå i å regulere deling av kunnskap, og hva er hensiktsmessig?

Sentralt i et hvert universitets samfunnsoppdrag ligger formidling av våre forskningsresultater. Kunnskap har størst verdi når den deles raust.

Pådriver for åpen vitenskap

Fra 2021 har Forskningsrådet stilt krav om full tilgang til forskningsartikler der de har bidratt med finansiering. Det europeiske forskningsrådet er av samme oppfatning. Grunntanken er at forskningsartikler og data skal være fritt tilgjengelig for alle og UiT har vært en sterk pådriver for åpen vitenskap.

I det nye eksportkontrollreglementet går det frem at kunnskap som allerede er tilgjengelig i det offentlig rom er unntatt eksportkontroll. Men for å få forskning på trykk i et åpent tidsskrift kan veien bli lang. Hvis forskningen omfattes av lisensplikten, må regelverket forståes dit at en må søke Utenriksdepartementet før innsending til et fagtidsskrift. I forslag til veileder er det en liste med former for kunnskapsoverføring som kan være lisenspliktig.

Dette kan for eksempel bli aktuelt når våre forskere skal holde presentasjoner på konferanser eller utveksle til utenlandske institutter. Kritikk fra og diskusjoner med fagfeller ligger i hjerte av forskningen. Her blir kjente sannheter utfordret og nye etablert.

Det gir åpenbart mening å hindre eksport av teknologi som kan gi militært forsprang til andre enn allierte. Men siden eksportregelverket i tillegg regulerer kunnskap og kompetanse, står vi i fare for også å forhindre økonomisk fremgang og samfunnsutvikling.

I hvor stor grad er det legitimt å begrense kunnskapsdeling av hensyn til den globale maktbalansen? Er dette forenelig med samfunnsoppdraget til universiteter verden over? Og er det åpenbart at en proteksjonistisk kunnskapsforvaltning bidrar til stabilitet?

Kunstig inndeling

Forskriften vil gjelde ved behandling av søknad om opptak til eller ansettelse av studenter på master- og ph.d.-program. I eksportkontrollsammenheng vurderes all kunnskapsoverføring på bachelor- og masternivå som grunnforskning og unntatt lisensplikt. Kunnskapsoverføring på doktorgradsnivå sees derimot på som anvendt forskning. Denne inndelingen er kunstig og vil skape debatt.

Vårt poeng er at endringene i forskriften kan ha alvorlige konsekvenser, særlig for de realfaglige og teknologiske doktorgradsprogrammene. Det er videre en risiko for at forskningsprosjektene vris bort fra teknologier som kan kreve lisensiering.

Forskningsfriheten snevres inn og vi kan få færre publikasjoner innen teknologier som anses som problematiske.

Høringsnotatet legger opp til at for kunnskapsoverføringer til personer med dobbelt statsborgerskap, så må det søkes om individuell lisens dersom vedkommende har et pass som ikke representerer et nærstående eller alliert land til Norge. UiT har 1145 ansatte med annet statsborgerskap enn norsk. Av disse er hele 345 utenfor EU, EØS, Schengen, UK, USA, New Zealand, Australia og Canada.

Vi vet ikke hva det vil koste å eventuelt håndheve de foreslåtte retningslinjene, og hvilken risiko våre prosjekter og fagmiljø står overfor dersom vi får avslag på søknad om lisens for våre ansatte.

Samarbeid over hele verden

Internasjonalt samarbeid og konkurranse er grunnleggende i forskningen. UiT samarbeider med institusjoner over nesten hele verden. Skal vi unngå samarbeid med disse landene som PST fremhever i sin trusselvurdering? Nei, i utgangspunktet ikke, men pragmatisme kan komme til å gjøre seg gjeldende når forskningsprosjekter skal designes.

Regjeringen har også gitt oss en Panoramastrategi om internasjonalt forskningssamarbeid. Ambisjonen er at samarbeidet med disse landene skal bli mer omfattende og tettere. Russland er nå et unntak. Det er ikke utenkelig at dagens trusselsituasjon og krigen i Ukraina vil føre til at universitetssamarbeid med europeiske og nord-amerikanske universiteter vil styrkes betydelig, i tråd med Panoramastrategien. Samtidig er det sannsynlig at forskriften vil dempe relasjonene til andre land i Panoramastrategien som faller inn under eksportkontroll. Regjeringens forventning til universitetenes oppfølging av Panoramastrategien bør altså revurderes.

UH-loven pålegger oss å fremme og verne om akademisk frihet. Internasjonalt forsker-til-forsker-samarbeid og grenseløs mobilitet er avgjørende for å bringe forskningsfronten fremover, sikre forskningsberedskap med tanke på fremtidige ukjente kriser og bringe ny innsikt til verden. Skal vi nå de globale klimamål, gjennomføre en grønn omstilling og bidra til bærekraftige løsninger, må prinsippet om raus kunnskapsdeling få råde. Slik fremmer vi sikkerhet.