Store villreinflokker spretter lettbeint gjennom den bratteste steinura på leting etter mat. Ulendt fjellterreng stopper ikke fjellets nomade. Skispor, turstier og veger er derimot barrierer som deler leveområdene opp i utilgjengelige småbiter. Frykten for mennesker sitter dypt etter titusener av år med fangst og jakt.

Villreinen er nå for første gang rødlistet i Norge, og en av hovedgrunnene er nettopp at menneskelige aktiviteter har ført til at områdene den lever i deles opp og går tapt.

GPS-data fra over 500 dyr har avslørt hvordan reinen beveger seg i landskapet.

– Etter tiår med forskning vet vi mye om hva som kjennetegner de områdene villreinen trives i, og om hvordan menneskelig aktivitet påvirker dyrenes bevegelser, forteller Manuela Panzacchi, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

På bakgrunn av dette har NINA-forskere utviklet verktøy som beregner kvaliteten på alle villreinens leveområder, og mulighetene den har for å bevege seg innad i dem. Ikke minst beregner det hvor mye leveområdene er påvirket av menneskelig infrastruktur og aktiviteter. Med andre ord; den samla belastningen vi utsetter villreinen for.

Det er den samla belastningen av menneskelig aktivitet som teller

Villreinen er ikke truet av en enkelt menneskeskapt faktor som for eksempel et vannkraftmagasin, en vei, et turiststed eller en hyttelandsby.

– Villreinen trekker over store områder, og trives i store, godt sammenhengende områder med god mattilgang og lite forstyrrelser, sier Panzacchi.

Påvirkning fra flere store og små kilder som forstyrrer, spredt utover landskapet, skaper en rekke hindringer for reinens mulighet til å bevege seg fritt. Menneskelig infrastruktur og aktiviteter som hver for seg kan ha liten effekt på reinen, kan til sammen gi stor samla påvirkning.

Viser hvilke områder som er både gode og tilgjengelige

I tillegg til GPS-data fra de største villreinområdene bygger modellene på en stor mengde kartdata fra hele Norge, inkludert landskapsdata, data om infrastruktur (veger, hytter, vannkraft osv.), menneskelige aktiviteter (f.eks. turistvolum), klimadata og lokalkunnskap.

Alle disse dataene danner grunnlaget for forskjellige kart som med høy oppløsning beskriver hvordan villrein oppfatter ressurser og barrierer.

– For reinen er landskapet et sammenhengende nettverk av matressurser og områder som dekker andre behov, og som den får tilgang til gjennom korridorer. Noen gode områder unngår reinen helt fordi det menneskelige fotavtrykket er for stort, eller fordi barrierer hindrer tilgang til dem, forklarer Panzacchi.

 

Simuleringsverktøy gjør arealplanlegging enklere og mer effektiv

Både små og større grep kan gjøres for å knytte sammen noen av de oppdelte leveområdene igjen. På Hjerkinn vet vi for eksempel at stier, veier og hytter hindrer villreinens bevegelser. Noe av denne infrastrukturen har blitt fjernet nylig, og det har vært diskutert å fjerne mer. Men hvor mye mer leveområde vil slike store tiltak gi reinsdyrene? Hvordan kan vi vite hvilken infrastruktur vi bør fokusere på, og hvor det er mest hensiktsmessig å flytte den til?

Simuleringsverktøyet gir arealplanleggere, forvaltere og beslutningstakere et godt faglig grunnlag å ta beslutninger på.

– Det gjør det for eksempel lettere å finne de beste alternativene ved utbygginger, og til å gjøre de mest hensiktsmessige avbøtende tiltakene og de beste restaureringsprosjektene, sier Panzacchi.

Forskerne har brukt metoden for å forutsi effekten av en rekke avbøtende tiltak for å bedre forholdene i fire av villreinens leveområder. Hvis noen for eksempel vurderer å fjerne en veg for å bedre forholdene for villrein kan simuleringsverktøyet beregne hvor mye funksjonelt leveområde (i km²) villreinen vinner på det, og i hvilken grad det øker forbindelsen mellom områdene. Verktøyet gjør det for eksempel mulig å forutsi om et tiltak vil gjøre at en vil få tilbake gamle, tapte korridorer mellom villreinområder.

For det hjelper lite å fjerne en hytte i et tilsynelatende godt villreinområde hvis annen infrastruktur skaper en barriere slik at villreinen likevel ikke tør å bevege seg dit. Slike fallgruver vil simuleringsverktøyet enkelt synliggjøre.

Alle kart og alle resultater av simuleringene gjennomført så langt i Norge er samlet i en nettapplikasjon.Appen tillater å zoome inn på områder av interesse, og visualisere ett av sju forskjellige kart som viser de mest funksjonelle områdene, korridorer, menneskelig fotavtrykk og også hvordan landskapet ville sett ut uten menneskelig forstyrrelser.

– Vi håper at dette kan støtte bærekraftig forvaltning og arealplanlegging, og bidra til å styrke villreinens levevilkår i framtiden, avslutter Manuela Panzacchi.

Les rapporten: Satistisk modellering av samlet belastning av menneskelig aktivitet på villreinområder. Identifisering av viktige leveområder og scenarioanalyser for konsekvensutredning og arealplanlegging. 

Kontakt: Manuela Panzacchi