Riksantikvaren freder fattighus for kvinner i Bergen

Stranges Stiftelse i Klostergaten 28 er en tidligere sosial institusjon for eldre kvinner. Institusjonen ble opprettet i 1609 og var i drift helt fram til 1972. Bygningen fra 1751 eies nå av Fortidsminneforeningen, avdeling Bergen og Hordaland.

– Stranges stiftelse er et monument over mer enn 350 år med norsk sosialhistorie. Her finner vi verdifulle spor etter en samfunnsgruppe som har etterlatt seg få kulturminner, kvinner som her fikk et bosted. Bygningen er i trygge hender hos eieren Fortidsminneforeningen, som tar vare på den og satser på vern gjennom bruk, sier assisterende riksantikvar Audun Skeidsvoll.

Formålet med fredningen er å bevare Stranges Stiftelse som et arkitektonisk og kulturhistorisk viktig eksempel på en sosial institusjonsbygning fra 1700-tallet. Fredningen omfatter hovedbygningen med uthusfløy, eksteriør og interiør.

Solgte skip for «verdig trengende»
Stranges stiftelse ble opprettet i Bergen i 1609 av rådmann Strange Jørgensen (1539-1610). Han fikk bygd et trehus for tolv «fattige enker og gamle piker» som fikk bosted, lys og brensel og et lite pengebeløp årlig. Driften ble finansiert salg av skipet «Svarte ravn» for 300 riksdaler, som Strange Jørgensen testamenterte til stiftelsen.

I Klostergaten 28 kunne kvinner som stod uten forsørgere få tilbud om et bosted, livet ut. På det meste bodde det 30 kvinner, to på hvert rom. I perioden fra 1914 til 1972 fungerte institusjonen som eldrebolig for kvinner.

-For fylkeskommunen er bygget kulturhistorisk og arkitektonisk verdifullt som eit svært godt bevart døme på ein tidleg sosial institusjon. Stiftinga er ein karakteristisk representant for fattighusa for «verdige trengande», eit viktig ledd i sosialomsorga i byane i tidleg moderne tid, sier fylkesordfører Jon Askeland i Vestland fylke.

Stranges Stiftelse var en av flere institusjoner, tidligere kalt fattighus, i Bergen.

Hospitalarkitektur
Å ta hånd om de om fattige, eldre og syke – som ikke ble forsørget av familien – var i middelalderens Europa en oppgave for kirken. Klostre og bispeseter skulle ta imot reisende og syke og opprettet hospitaler. Ordet kommer av det latinske hospes, som betyr gjest eller ukjent.

Etter reformasjonen i 1537 ble lokale myndigheter og privatpersoner mer involvert. I Bergen har man nærmere kjennskap til hospitals- og fattighusarkitekturen fra tiden etter bybrannen i 1702. Planløsningen i Stranges stiftelse har røtter i denne felleseuropeiske bygningstypen, og er gjenkjennelig fra andre sosiale institusjoner i Bergen fra samme tid. Hovedrommet er en høyløftet sal fra gavl til gavl, og på langsidene ligger 15 små sovekamre i to etasjer, de øverste med atkomst fra galleriet.

På samme vis ble St. Jørgens hospital i Bergen utformet i større skala med 56 sovekamre i 1754, i hovedbygningen som nå huser Lepramuseet i Bergen. I bygningen til Stranges stiftelse finner man både eldre deler og yngre elementer fra tiden fram til nedleggelsen i 1972 – alt verdifulle spor etter den kontinuerlige bruken som sosial institusjon.

Inngangsdøra er ei tofløya fyllingsdør i enkel sveitsarstil. Døromramminga er utforma som ein enkel portal med klassiserande preg: breie, profilerte lister som ber eit rektangulært øverstykkje krona av eit vassbrett. På det glatte midtfeltet på øverstykkje er «Stranges Stiftelse» skrive i frakturskrift. Foto: Hordaland fylkeskommune
1600-tallsportretter
Fredningen omfatter med interiøret to malerier fra midten av 1600-tallet. Portrettene av Karin Mauritzdatter og mannen hennes, borgermester Ove Jenssøn, som styrte stiftelsen i lang tid, henger fremdeles i salen. De ble malt av Elias Figenschou, som også har utsmykket Voss kyrkje.

I dag bruker eieren Fortidsminneforeningen huset som forsamlings- og selskapslokale, til kontorlokaler og kulturarrangementer. Drift og vedlikehold er basert på inntekter fra utleie og fra foreningens virksomhet.

Vestland fylkeskommune har utarbeidet fredningssaken.