Økende motstand mot velferd på anbud – også blant «blå» velgere

Fafo og Samfunnsøkonomisk analyse har gransket bruken av konkurranseutsetting innen det offentlige tilbudet av velferdstjenester. Omfang, utvikling og spørsmål om økonomi, kvalitet og konsekvenser for arbeidstakerne står sentralt i rapporten.

Forskerne analyserer dessuten fire ulike strategier for politisk styring av kommersiell drift innen velferdsstaten: full egenregi, skjerming av ideelle aktører, like lønns- og arbeidsvilkår og markedsveien.

– Dersom man ønsker sterkere politisk styring av velferdsmarkedene er det et betydelig behov for å utvikle politiske virkemidler, blant annet gjennom endringer i lovverk og tariffavtaler, påpeker Fafo-forsker Jon M. Hippe, en av rapportens fem forfattere.

Rapporten lanseres under en egen direkteoverført Fafo-frokost onsdag morgen.

Kommersielle har vunnet terreng

Antallet personer som jobber med å utføre velferdsoppgaver har generelt økt fra 2010 til i dag. Det aller meste av denne veksten har kommet kommersielle aktører til gode, mens antallet ansatte innen offentlige og ideelle virksomheter har holdt seg mer stabilt. Kommersiell drift utgjør med andre ord en større bit av kaka i dag.

Dette gjelder alle undersøkte tjenestetyper unntatt renovasjon.

– En tolkning er at det tar lengre tid før kommunale virksomheter gis anledning til å vokse, enn hva kommersielle aktører trenger. Dette tyder på at kommersielle er raskere til å omstille seg eller utnytte profittmuligheter og endrede behov, forteller Hippe.

Mer motstand i folkedypet

Veksten blant kommersielle leverandører har skjedd samtidig som at både befolkningens og lokalpolitikernes syn på saken har surnet. Folk flest har altså fått et mindre positivt syn på bruk av konkurranseutsetting innen ulike velferdstjenester.

Mens 45 prosent av befolkningen var ganske eller svært positive til konkurranseutsetting i 2012, gjaldt dette 34 prosent i 2018. Andelen som var ganske eller svært negative har økt fra 28 til 37 prosent i samme periode.

Selv om bruken av konkurranseutsetting av offentlige velferdstjenester er svært politisk ladet, gjelder utviklingen velgere i alle de tre politiske blokkene.

• Målt i prosentpoeng er det faktisk gruppen som, dersom det var Stortingsvalg i morgen ville stemt Høyre eller Fremskrittspartiet som har hatt størst nedgang. Mens 72 prosent var svært eller ganske positive til konkurranseutsetting i 2012, hadde den samme andelen falt til 58 prosent i 2018.
• I sentrum, blant Venstre og KrF-velgere, dalte andelen positive fra 47 til 38 prosent.
• Blant personer som ville ha stemt Rødt, SV, Arbeiderpartiet eller Senterpartiet har nedgangen gått fra 26 til 20 prosent i samme periode.

På spørsmål om hvilke velferdstjenester folk mener egner seg godt eller dårlig for konkurranseutsetting, var i 2018 flest positive til å konkurranseutsette renhold av offentlige virksomheter (52 prosent), mens færrest mener dette bør gjelde barnevernet (16 prosent).

– Sammenlignet med tidligere års undersøkelser har nedgangen vært størst innen renovasjon. Dette skyldes trolig problemene man har opplevd med privat drift enkelte steder, blant annet i Oslo. Men også når det gjelder kollektivtransport har anbudstankegangen mistet betydelig støtte i befolkningen, sier medforfatter og Fafo-forsker Sissel C. Trygstad.

Økt motstand også i kommunepolitikken

Også blant kommunepolitikere og rådmenn ser forskerne den samme utviklingen.

I spørreundersøkelsen kommer det dessuten fram at kommunepolitikere er langt mer negative enn befolkningen for øvrig – 55 prosent er på generelt grunnlag ganske eller svært negative til konkurranseutsetting. Fra 2013 til 2018 krympet andelen som er svært eller ganske positiv til konkurranseutsetting fra 44 til 31 prosent.

Her er da også andelen nøytrale eller usikre langt mindre enn i befolkningen sett under ett.

I tillegg er det færre kommunepolitikere som i 2018 svarte at konkurranseutsetting fører til at det blir større valgfrihet for brukerne og at det blir billigere for kommunen.

Faktorer som bidrar til et mer positivt syn blant politikere er at de tilhører Høyre og Frp, er valgt inn i store kommuner og er menn.

Blant landets rådmenn er nær dobbelt så mange negative som positive (henholdsvis 34 og 18 prosent), mens nær halvparten stiller seg nøytrale. Blant rådmenn er det likevel større sprik i hvilke områder de mener egner seg godt eller dårlig for konkurranseutsetting, målt mot blant kommunepolitikerne.

Tre av fire rådmenn er helt eller litt enige i at konkurranseutsetting gir politikere dårligere innsyn i og kontroll over tjenestene. Den tilsvarende andelen blant politikere er seks av ti. Få rådmenn og politikere mener konkurranseutsetting gir kommunen bedre kontroll over tjenestetilbudet.

Flertall for mer offentlig drift

På spørsmål om man bør endre på balansen mellom offentlige, kommersielle og ideelle virksomheter som leverandører av velferdstilbudet er svarene noe sprikende ut fra hvordan man stiller spørsmålet.

Det er like fullt flere i befolkningen som er uenige enn enige i at det offentlige bør overlate mer av tjenesteproduksjonen til kommersielle leverandører. Tre av fem er enige i at det offentlige selv i større grad bør ha ansvar for tjenesteproduksjonen.

Samtidig er det en større andel av befolkningen enn lokalpolitikerne som mener kommersielle bør få slippe mer til.

En ganske stor andel i befolkningen og blant politikere mener at ideelle og kommersielle bør konkurrere på lik linje i anbudsprosesser. Politikere er likevel mer tilbøyelige til å svare at ideelle bør prioriteres i valg av tjenesteleverandør.

Når det gjelder muligheten for å ta ut utbytte, er befolkningen og politi­kerne samstemte. Mulighetene for å hente ut utbytte bør begrenses for leverandører av helse- og sosialtjenester. Om lag seks av ti mener dette på generelt grunnlag bør begrenses.

Usikker sparing og kvalitet – men dårligere for de ansatte

Forskerne har ikke et godt nok forskningsmessig grunnlag for å konkludere i spørsmålet om nytteverdien av å benytte private aktører blant annet for kvalitet og kostnader.

Når det gjelder effektene på lønns- og arbeidsvilkår er imidlertid kunnskapsgrunnlaget mer solid. Her finner forskningen en tydelig tendens til at private velferdsløsninger bidrar til å presse ned lønns- og arbeidsvilkårene for de ansatte.

Ifølge andre studier rapporten har gjennomgått, bidrar dessuten konkurranseutsetting til økt segregering – altså at det blir større forskjeller mellom ressurssterke og ressurssvake grupper. Dette gjelder særlig ordninger for fritt brukervalg, der borgerne under bestemte forutsetninger kan velge om tjenester utføres av offentlige eller kommersielle/ideelle.

Når det gjelder spørsmålet om innovasjon – at kommersielle vil være flinkere til å utvikle nye behandlingsformer eller andre måter å arbeide på – finner heller ikke her forskerne noen entydige svar i forskningslitteraturen.

– Det er få studier som har sett på dette. De få som finnes peker på at private velferdsløsninger har bidratt til økt mangfold og innovasjon i noen tilfeller, men at det ikke er noen automatikk i at det alltid skjer. Det vil i stor grad avhenge av hvordan markedet reguleres, oppsummerer Jon M. Hippe.

Fire hovedtema

Rapporten er bygget rundt følgende hovedtema:

• Endringer i omfanget av og balansen mellom offentlige og private leverandører.
• Forskjeller mellom private og offentlige aktørers lønns- og arbeidsvilkår og de økonomiske virkningene av privat tjenesteproduksjon.
• De politiske konfliktlinjene i synet på den private velferden.
• Mulige politiske styringsstrategier for private velferdsløsninger.

Alt dette kan du lese mer om i rapporten som er åpent tilgjengelig på Fafo.no fra klokka 08.30 onsdag 29. mai. Fafo-frokosten vil strømmes direkte.