• DNVs nye rapport «Pathway to Net Zero Emissions» beskriver en gjennomførbar måte å begrense global oppvarming til 1,5°C på.
• Nord-Amerika og Europa må bli karbonnøytrale i 2042 og Kina må redusere sine utslipp med 98 prosent innen 2050.
• Karbonfangst må bli en vesentlig del av energisystemet innen 2050.
• Målet om å halvere utslipp innen 2030 er utenfor rekkevidde. Massiv, tidlig handling er nødvendig for å ha en sjanse til å nå 1,5-gradersmålet i 2050

1,5-gradersmålet står sentralt under COP 26 i Glasgow. DNVs analyse, «Pathway to Net Zero Emissions» fastslår at dette kan nås, men det krever betydelige tiltak i alle sektorer. Verdens industriland må bli karbonnøytrale innen 2042 og karbonnegative etter dette. Utviklingsland vil også kunne redusere sine utslipp, men vil først nå nullutslipp et tiår eller to senere. Afrika og India forventes ikke å kunne redusere sine utslipp med mer enn henholdsvis 23 og 64 prosent innen 2050.

 «Nullutslipp i Europa er ikke nok. Tross innføring av fornybare energikilder og andre gode tiltak, vil mange utviklingsland og høyutslippssektorer ikke kunne bli utslippsfrie innen 2050. Nullutslipp globalt er imidlertid avgjørende for å begrense oppvarming av kloden til 1,5 grader. Industrialiserte land, bedrifter som allerede har lave utslipp og sektorer som enkelt kan elektrifiseres, må derfor gå et steg lenger, og oppnå negative utslipp før 2050», sier Remi Eriksen, konsernsjef i DNV.

Dagens teknologier er tilstrekkelige for å nå nullutslippsmålene, men krever betydelig oppskalering. Det er politikken som blir avgjørende for om vi klarer å realisere en grønn fremtid. Dette innebærer at myndighetene må sørge for tilstrekkelige insentiver, støtteordninger, avgifter, forbud og andre regulatoriske tiltak som fremmer nullutslippssamfunnet.

Ulike sektorer har også ulike forutsetninger for å kutte utslipp. Noen sektorer, som sjøfart, luftfart og tungindustri, vil kunne bli betydelig grønnere, men kan ikke redusere sine utslipp med mer enn henholdsvis 94, 68 og 89 prosent i 2050. Dette betyr at andre sektorer må kompensere for deres utslipp.

Energifordelingen i et nullutslippssamfunn er radikalt forskjellig fra hva vi har i dag. Elektrisitet vil dekke over halvparten (51 prosent) av energibehovet, med 86 prosent av dette fra vind og sol. Hydrogen, som er avgjørende for å avkarbonisere sektorer som vanskelig kan elektrifiseres, har en andel på 13 prosent. Fossile energikilder vil fortsatt brukes i land og næringer som ikke kan avkarboniseres fullstendig i 2050 og vil stå for 21 prosent av energiforbruket (8 prosent olje, 10 prosent naturgass og 3 prosent kull). Teknologi for fangst og fjerning av karbon er helt nødvendig for å fjerne de siste 20 prosent av utslippene. Kjernekraft spiller ikke en fremtrende rolle ettersom den er for kostbar sammenlignet med fornybar energi.

«Det er tid som er knapphetsfaktoren, ikke kapital. Selv om svært store investeringer kreves, spesielt på kort sikt, er tilleggskostnadene ved å nå 1,5 °C mindre enn 1 prosent av globalt BNP de neste 30 årene. Jeg vil derfor oppfordre verdens ledere til å ta nødvendige grep i Glasgow», sier Remi Eriksen.