Norge må støtte FN-erklæringen om småbønders rettigheter

Småbønder er paradoksalt nok de som sulter mest i utviklingsland, og utgjør størstedelen av de ekstremt fattige. Uten å bedre deres situasjon løser vi ikke utfordringene med sult og fattigdom innen 2030 slik det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har bestemt i bærekraftsmålene.

Likevel er småbønder under sterkt press, har svake rettigheter og får lite støtte. Stadig mer utfordrende klimaendringer med tørke og flom, svak forhandlingsmakt og store investeringsprosjekter som presser småbønder vekk fra gård og grunn forverrer en allerede sårbar situasjon. Kort fortalt rammes småbønder av klimaendringene på en enda mer direkte måte enn andre, og de har verken statlige eller private forsikringsordninger. Resultatene av klimaendringene ser vi blant ved at antallet som sulter i verden har økt de tre siste årene, etter flere tiår med nedgang.

Rett før sommeren lanserte regjeringen sin handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk 2019–2023: Mat, mennesker og miljø. Regjeringen løfter fram småbønders innsats, og vil prioritere disse. Det er vi veldig glade for.

Norges sentrale rolle under forhandlingene av Frøtraktaten og gjennomføringen av denne, særlig artikkel 9 om bønders rettigheter, er også viktige bidrag for å styrke småbønder. Videre har Norge sammen med land som Sveits arbeidet innenfor Verdens Handelsorganisasjon for å få forståelse for landbrukets betydning.

Norge avholdende

Derfor er det for oss skuffende at Norge valgte å stemme avholdende da 121 stater i FN i november 2018 vedtok FN-erklæringen om småbønders rettigheter (A/RES/73/165). Vestlige land som Sveits og og Portugal stemte for. Det gjorde også flere av Norges sentrale partnerland i utviklingsland der storparten av befolkningen er småbønder, som Malawi, Mosambik og Nepal

En erklæring er ikke folkerettslig bindende, men kan likevel spille en viktig rolle, som FNs Menneskerettserklæring fra 1948 og FNs Urfolkserklæring fra 2007 viser.

Erklæringen tar utgangspunkt i allerede vedtatte bindende traktater, men bruker nye formuleringer, som eksempelvis retten til land, til bevaring av miljøet, og retten til å spare, bruke, utveksle og selge lokale frøtyper i artiklene 17-19. Alle disse henter sin begrunnelse og forankring i eksempelvis Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, men erklæringen er viktig fordi den forsterker disse.   

Aldri for seint å snu

Det faktum at de fire statene som i 2007 stemte mot FNs Urfolkserklæring fra 2007 (Australia, Canada, New Zealand og USA) innen to år likevel valgte å uttrykke støtte til denne, viser at det aldri er for sent å snu. Vi ser ingen grunn til at FN-erklæringen om småbønders rettigheter på noe område strider med norsk politikk; snarere vil det å ta denne på alvor være i samsvar med Norges målsettinger, senest uttrykt i Handlingsplanen for bærekraftige matsystemer. Vi vil utfordre utviklingsminister Dag Inge Ulstein på vegne av regjeringen om å bruke en naturlig anledning innen ettårsdagen for FN-erklæringen til å uttrykke at Norge stiller seg bak denne erklæringen. 

Skrevet av: 

Jan Thomas Odegard, leder for Utviklingsfondet
Hans Morten Haugen, professor i internasjonal diakoni, VID vitenskapelige høgskole

Kronikken var først på trykk i Bistandsaktuelt 10. september