Når staten sier unnskyld, må historien omskrives

– Irland har en dramatisk historie preget av voldsomme verdikonflikter mellom religiøse institusjoner og sekulære krefter, sier Eirik Vatnøy, førsteamanuensis i retorikk ved Universitetet i Oslo.

Han har skrevet en artikkel om «Justice for Magdalenes»-bevegelsen, som skapte blest i Irland mellom 2009 og 2013. Kampanjen ble utkjempet på vegne av irske kvinner som i en årrekke hadde blitt hold innesperret i katolske vaskerier drevet av nonner.

– Vaskeriene het Magdalene Laundries, og var steder der unge kvinner, og særlig unge kvinner fra arbeiderklassen, ble sendt til tvangsarbeid, sier Vatnøy.

Han forklarer at vaskeriene var oppkalt etter bibelskikkelsen Maria Magdalena, som for mange katolikker er symbolet på en «fallen kvinne».

Opptatt av anerkjennelsesretorikk

De overlevende har siden krevd økonomisk oppreisning og anerkjennelse for sin versjon av det som foregikk på vaskeriene, sier Vatnøy.

– En kamp for anerkjennelse er drevet av et ønske om at andre skal se deg slik du ser deg selv, sier retorikeren.

Han er opptatt av det man i faget kaller anerkjennelsesretorikk:

– Hvordan vi snakker om oss selv, og ikke minst de ordene vi bruker, bidrar til å endre samfunnet rundt oss. Etter en mer eller mindre vellykket anerkjennelseskamp, vil også fellesskapets identitet bli endret, sier han.

For å tydeliggjøre hvor viktig språket er, viser Vatnøy til retorikken som ble ført frem av Justice for Magdalene.

– Opplevelsene med tvangsarbeid og undertrykkelse har gjort at flere av kvinnene har levd i skam og stillhet. Dermed har de kanskje ikke fått en «offer»-identitet.

Begrepsbruk er viktig, sier Vatnøy, som forklarer at mange rettighetskamper handler om å definere en identitet ikke bare til å leve med, men som dessuten oppleves som positiv.

Det er her begrepet om «overlevende», eller survivors, kommer inn.

– Benevnelsen overlevende har allerede vært brukt i land som USA om personer som har blitt utsatt for seksuelle overgrep fordi det har mer positive konnotasjoner enn «offer».

Denne ordbruken representerer ifølge Vatnøy en dreining fra en skjult offeridentitet til å også bli et tidsvitne:

– Ved å kalle ofrene for vaskeriene for «overlevende», ønsker man å understreke at kvinnenes erfaringer er verdifulle i kraft av deres status som historiske vitner.