Med «trafikklys-systemet» som ble etablert i 2017 skal ny produksjonskapasitet utlyses hvert andre år, basert på lakselustilstanden i hvert av de 13 produksjonsområdene for havbruk som kysten ble delt inn i. Produksjonskapasiteten til en akvakulturtillatelse angis i tonn «maksimal tillatt biomasse», såkalt MTB. Denne forteller hvor mye fisk oppdretteren maksimalt kan ha i sjøen på et gitt tidspunkt, knyttet til den tillatelsen.

I «grønne» produksjonsområder, hvor påvirkningen fra lakselus i oppdrettsanleggene på villfisk er vurdert som akseptabel, kan man øke total MTB med inntil seks prosent. I gule områder, hvor påvirkningen anses moderat, videreføres dagens MTB. I røde områder, med uakseptabel påvirkning, kan departementet nedjustere MTB.

Ny kapasitet tildelt

I 2018 ble det for første gang tildelt ny kapasitet etter trafikklyssystemet, og man brukte tre ulike tildelingsmekanismer:

1) Etablerte oppdrettere i grønne områder kunne øke sin MTB der med inntil to prosent, til en fast pris på 120.000 kroner per tonn.

2) På lokaliteter uten lakselus-problemer kunne man etter godkjent unntakssøknad øke MTB med inntil seks prosent. Også det til en pris på 120.000 kroner per tonn. Kapasitetsøkningen kunne gjøres uansett om lokaliteten lå i grønt, gult eller rødt produksjonsområde.

3) Resterende MTB-kapasitet opp til seks prosent samlet per grønt produksjonsområde ble tilbudt på auksjon.

Totalt økte de mellomstore oppdretterne sin andel på bekostning av både små og store oppdrettere. Selskapene som allerede hadde produksjon i de ulike produksjonsområdene kjøpte mesteparten av økningen der, men noen oppdrettsselskap kjøpte seg også inn i nye områder. Også selskap som ikke før hadde hatt produksjonstillatelse kjøpte kapasitet.

-          Om det var de mest effektive selskapene som kjøpte kapasitet er et interessant spørsmål, men ikke så lett å svare på, fordi det er vanskelig å finne egnede mål på effektivitet, sier Nofima-forsker Eirik Mikkelsen og legger til:

-          Selskapenes driftsmargin i 2017, en mulig indikator på økonomisk effektivitet, forklarer ikke hvor mye kapasitet de kjøpte. Derimot finner vi en statistisk sammenheng mellom kjøp av kapasitet og hvor mye egenkapital og totalkapital selskapene hadde.

Prisen for ny kapasitet ble mye høyere enn det som har vært betalt tidligere. Prisen varierte også mye mellom produksjonsområdene. Det kan skyldes flere faktorer, men hvor mange selskap som allerede drev oppdrett i et produksjonsområde og hvor mye enkeltselskap dominerte der kan bety en god del.

-          Vi anbefaler at årsaker til prisforskjellene mellom områdene undersøkes nærmere før mekanismene til en ny tildelingsrunde bestemmes, sier Mikkelsen som har levert evalueringen til Nærings- og Fiskeridepartementet.

Evalueringen tar blant annet også opp hvordan de tre fordelingsmekanismene bidrar til å nå de ulike målene for kapasitetsøkningen. Praktisk var kapasitetsøkningen generelt godt gjennomført.

Bildetekst: Rapporten fra Nofima viser at de mellomstore oppdrettsselskapene «vant» i fjorårets tildelinger for økt produksjonskapasitet. Foto: Lars Åke Andersen, Nofima