Den «idioten som fant opp elsykkelen», har tilført livet mitt mer glede. Skribent Frank Rossavik kan være så sint han bare vil på syklister generelt og elsykling spesielt, men jeg bare elsker elsykkelen min. For å ta Rossaviks debattinnlegg først; den nye konflikten på veiene er sykkel mot fotgjenger. Som talsperson i Norges Automobil-Forbund registrerer jeg trendendringen. Det har vært mye sykkel mot bil-fokus i media, men nå skal vi altså krangle om hvem som tar minst hensyn av fotgjengere og syklister. Vi får så mange syklende etter hvert at myndighetene bare må «gønne på» med å bygge sykkelveier, for det å skille trafikantene mest mulig fra hverandre er enkelt og greit den mest effektive løsningen.

Men så var det denne «idiotiske» sykkelen med hjelpemotor da. Første gang jeg hørte om elsykler reagerte jeg negativt: «Hva er poenget med å sykle hvis man har en hjelpemotor? Da kan man heller skaffe seg en moped? Fenomenet hørtes ut som et stort paradoks. Etter å ha testet fenomenet, forstod jeg raskt at vi snakker om et kjøretøy som likner mye mer på en sykkel enn moped og at man blir både svett og får god puls i lange eller heftige bakker.

Jeg har syklet mye i mitt liv. Som barn hadde jeg en skolevei på 2,5 kilometer. Vi ble aldri kjørt med bil. Å gå eller ta buss tok for lang tid, så sykkel var eneste mulighet. Men jeg ble aldri glad i å sykle. Jeg forbandt sykling med svette og slit og klarte ikke å fange sykkelgleden. Kanskje derfor jeg har syklet relativt lite som voksen. Riktignok hadde jeg et par år med jobbsykling, men det var fordi jeg tok meg sammen og så på det som trening. Sykling var en trenings- og tidsklemmeløsning for en småbarnsmor som håndterte kun ett barn i barnehagen. Med to barn å hente, var det deilig å kunne ty til tidsklemmeforklaringen for hvorfor jeg kjørte bil: Å skulle rekke barnehagen svett og andpusten med melkesyre i beina ble en dose for mye masochisme.

Nå har minstemann begynt på skolen. Jeg har ikke så god unnskyldning lenger, og jeg har fått meg elsykkel. Den utløsende faktor var at miljø- og samferdselsbyråden i Oslo gikk ut med en positiv melding for en sjelden gangs skyld: Hun tilbød et tilskudd på elsykkel på maks kroner 5000. Jeg trengte ny sykkel. Den gamle funket ikke, og kanskje dette var løsningen for meg. Ny sykkel er kjøpt inn. Den ble dyr, men tanken på pengene fra kommunen, var et godt stimuli. Dessuten kjøpte jeg på kreditt.

Bloggen fortsetter under bildet

Nå har jeg endelig opplevd det man kaller sykkelglede. Jeg gjenfinner følelsen fra den gang jeg var student i København. Med rette veier var det bare å tråkke på uten å få hverken blodsmak i munnen eller melkesyre i beina. Jeg tråkker nå opp bakker med smil om munnen. Med litt høyere puls, litt svett og med følelsen av å gjøre noe godt for kroppen. Til dels frisk luft får jeg også. Uten forstyrrende radio blir jeg mer kreativ. Tankene flyr og ideer popper inn i hodet. Jeg kaller meg godværs-syklist og denne høsten har vært vennlig så langt. Nå gruer jeg meg til vinteren og begynner å leke med tanken på vinterdekk og gode sykkelhansker. Men det får vi se på. Kan jo bli deilig å sitte varmt og lytte på radio igjen, og dermed har jeg fått enda en grunn til å glede meg til våren.