JARLE AABØ SLIPPER ALBUMET VILLVISER

Jarle Aabø gir i dag sitt 3. soloalbum. - Vi ville innenfor visesjangeren skape noe nytt. Albumet «Villviser» ble det, sier Aabø.

Hør albumet på Spotify:
https://open.spotify.com/album/7Hjh1YyZ5ppiPT38PHj1bK?si=ZwZpKeomQfaGdHvhqGjoKw

Produsent Rune Arnesen
Albumets 11 viser ble til på veien i møte med folk som har hatt sine historier å fortelle og opplevelser å dele. «Villviser» går sine egne veier, men i et kjent musikals landskap. Albumet er spilt inn i tre private hjem, henholdsvis stuer, kjøkkener og garasjer midt under pandemien og det er produsert av den anerkjente trommelslager Rune Arnesen.

Villviser gir egentlig norsk visetradisjon en ny og overraskende innpakning. Her tilføres sangene nye uttrykk og inntrykk. Eget sound gjør dette til originalt, sies det blant de som har forhåndslyttet.
 
50 konserter
Villviser handler også om viktige tekster skrevet av Jarle Myrvold.
- I fjor sommer holdt jeg 50 konserter med disse sangene, og det er ingen tvil om at tekster betyr mye for konsertpublikummet, sier Aabø.

Jarle Myrvold forklarer sitt tekstunivers slik:
- Av og til kommer man borti noe helt nytt. Eller ihvertfall en fornemmelse om at her skal vi ut i et nytt landskap. Låtene til Aabøs villviser var nettopp slik, så da jeg skulle skrive tekster var det kun musikken som viste meg hva det skulle handle om.

Om Jarle Aabø:

https://denhemmeligegitaristen.no/2020/10/23/har-jarle-aabo-norsk-rekord-i-latskriving/

Medvirkende:
Jarle Aabø: Gitar, vokal, melodier (telefon 90747021)
Rune Arnesen: Trommer, produksjon
Stein Bull-Hansen: Gitar

Villviser låt for låt:

Bjørkefrø
Velkommen til begravelse i New Orleans. Med Steelgitar, dobro, klokkespill og en ganske happy tekst. Hele albumet starter med en passe utfordrende sanseopplevelse, med andre ord. Som å gå en tur i skogen og plutselig se et blått tre.

Dette kunne blitt en easy -go-lucky sommerhit, men produsenten ville heller lage bisarr kunst. Og det klarte han. Dette er rett og slett uimotståelig interessant, og selv tittelen Bjørkefrø har ingenting som helst å gjøre med tekstens innhold.

Den setter standarden for hva du kan forvente deg utover i albumet.

Takk er min eneste bønn
Denne kunne blitt en poplåt, men det er mesterlig arrangert over til å ha et mer rocka preg. Valg av gitarsound er selvsagt en viktig årsak til det, men også hvordan trommene er spilt hvor man kan høre 4/4 lagt bak en annen og mer fremtredende puls i versene, for så å få sin forløsning i refrenget ved å gå over i 4/4. Bassen holder på med et Kim Larsensk poppreg uten at det går ut over rockutrykket. Vokalt ligger også versene i en lett undrende leie, for å få fullt trøkk i refrengene understøttet av et firestemmerskor. Låter rett og slett fyldig. Her har produsenten virkelig skapt en usedvanlig balansert dynamikk på en låt som lett kunne blitt en kjedelig poplåt.

Versene er skrevet med spørsmålene Hvem hva hvor, hvorfor med svaret i neste setning og er med vilje gjort banale, for så å gå over til et langt mer avansert og poetisk refreng, for å skape en egen dynamikk ved bruk av kontraster. Ingenting er vakrere enn å innse at man har alt, og dermed bare kan si takk. Det er bønnen sin det.

Når jeg tenker etter
En vakker melodi som har fått lov til å være nettopp det. Slik som bare intelligente og erfarne musikere kan. Bruken av barytongitar gir assosiasjoner til Twin Peaks- temaet og det ligger en litt mystisk og urovekkende stemning over hele produksjonen. Ikke ofte man hører en låt som er helt fri for bruk av skarptromme, med masse perkussive lyder der det kunne vært en helt ordinær hihat. Til og med klokkespill er brukt akkurat nok til at man blir nysgjerrig men ikke lei.

Teksten kan tolkes som den vil. Om det gjelder et forhold du må ut av, kan det like gjerne bety å hoppe av livets strev etter å høre til. Lytteren bestemmer.

Vokalen lar melodi og tekst gjøre jobben, ikke noe dill. I lag med musikere og tekstforfatter lar vokalisten melodien få all den respekt den fortjener.

Har prøvd det før
Musikalsk godt håndverk fra ende til annen. Produsenten lar akustisk gitar og hihat få være motoren i låten, wurlitser og bass lager en dyne av lyd i bånn, mens steelgitaren kommer og minner oss på at dette skal være visecountry. Men bare av og til. Lekkert arrangert.

Teksten er inspirert av den finske dikteren Eeva Kilpi’s Säg till om jag stör

Säg till om jag stör,
sa han när han steg in,
så går jag med detsamma.
Du inte bara stör,
svarade jag,
du rubbar hela min existens.
Välkommen.

Våre hjerter
Albumets mest nedstrippa låt. Egentlig kun akustisk gitar og vokal, med Johnny Cash-piano som trygg og styrende bassfunksjon og lekent, men akk så lidende gitarfills som kulminerer med den ultimate gitarsolo hvor man virkelig kan føle hva teksten handler om. Vokalt er dette formidling på skyhøyt nivå, hvor det er umulig å ikke tro at vokalisten har opplevd det han synger om.

Tekstmessig er det ingen annen mening enn det man hører. Det er et universelt uttrykk for tap og sorg, men også håp og tro om at man kommer tilbake til livet igjen.

Han måtte gå
Velkommen tilbake til New Orleans. Og nå skal vi faktisk til en begravelse. En ganske alvorlig tekst får man si, men i en skillingsvisedrakt, som derfor gjør den holdbar i tråd med norsk eventyrforteller-tradisjon. Fiffig grep med at siste refreng er annerledes enn de foregående, så låta får sin narrative forløsning.

Uhyre sjelden høre man trommespill som dette. Det er en helt egen komposisjon. Skulle ikke forundre meg om det hadde holdt med bare trommer og vokal. Men nå ligger det nå engang masse musikalsk snadder for de kresne der. Synes jeg hører en dobro langt bak i lydbildet av og til som gir næring til uroen i teksten. Urfrekk bruk av kor. Fire vokalstemmer som bare synger i stikket, og lagt så langt bak at du ikke hører det hvis du ikke vet det. Sånne grep skiller amatører fra profesjonelle.

Rusler av gårde
Og bassisten rusler faktisk av gårde. På langtur og i sin egen verden. Ikke at du nødvendigvis hører det, for som ved resten av albumet er ikke dette bassistens arena. Det virker som trommisen og bassisten er samme person, eller at bassen er en del av trommesettet.

Nydelig levert vokal med en tekst som nok en gang avslører hvor lite vi egentlig styrer vår tid her på jorda. Her går vi og legger planer for morgendagen, bare for å oppdage at morgendagen hadde sine egne ideer.

Samling og sans
OOOHHH. Dette er oppbruddets låt. Du merker det med en gang. Noe urovekkende venter oss. Nå skal det vise seg at det bare er høsten som kommer, men for en dramaturgi det er lagt til grunn for at høsten er ensbetydende på at noe trygt og fint ugjendrivelig er over.

Det hele begynner med et fallende blad, og det kan neppe være tilfeldig at man hører en fremmedartet lyd som høres ut som nettopp fallende løv. Det er faktisk en dobro som er spilt baklengs! Hvordan kommer man på en sånn tanke?

Eneste låt på albumet hvor man hører en annen menneskestemme enn hovedvokalisten, bare at den er benyttet som et instrument og lekkert arrangert. Det gir assosiasjoner til Pink Floyd og er uhyre velplassert i lydbildet.

Teksten er viderefantasert fra aforismen Autumn killed the summer with the softest kiss

Sånn skal det være
En sorgmunter vise og en av de kjappe på albumet, med fin perkussiv vokal

Kompet er genialt. Bare Trommer bass og ak.gitar. Trommene er motoren i låta, bassen gjør absolutt det minste en bass kan gjøre, og dermed bringer den frem essensen i låta. Gitaren gjør jobben som sidestøtte til hihatfunskjonen med en reggae upbeat, og dermed har hihat og gitar utfylt hverandre til et herlig driv med frisk dynamikk

Frekt innslag av «banjosolo» med et tivoli-orgel perfekt plassert i lydbildet. Orgelet forsvinner etter soloen, mens banjoen blir med låta ut.

Teksten kan virke naiv ved første ørekast og handler om en fyr som slutter fred med at han nok aldri kan nå sine drømmer og slår seg til ro med sin middelmådighet. Sangens dypere mening er et genuint ønske om å forstå universet og tar for seg kvantemekanikk, strengteori, evolusjonsteori og Einsteins masseenergilov,

Sitter på trappa mi hjemme og ser opp på nattehimmelen og lurer på hvordan alt henger sammen. Smertelig klar over at det finnes svar, men vi får sannsynligvis aldri vite det. Blir litt vemodig av sånt. Så da får man bare komme seg ned på jorda og høgge ved og hente vann.

PS. Og unger er lett å lage betyr at ikke alle burde bli født, eller at ikke alle burde bli foreldre, eller rett og slett at når livet blir for tungt så få deg et ligg. Eller så bare passet det inn på et absurd vis.

Et øre mot magen
Ompa i valsetakt. Høres jo ikke ut som noe man trenger å dvele med. Men det er feil! Det er en skikkelig luring av en låt. Nok en gang kommer dette blå treet deisende midt i trynet på vår tur i skogen. Versene forteller om noe udefinerbart mens refrenget egentlig bare minner deg på at du har magefølelse. Bruk den! Koringen på refrengene kan ikke sees på som noe annet enn en invitasjon til å synge med. Jeg takker ja, og synger med av hjertens lyst.

Legger til kai
Et høyst naturlig punktum på et album som har tatt deg med på en reise. Eller seilas om du vil.

Er vel kvintessensen av samarbeidet mellom Aabø og Arnesen. Aabø traller av gårde med denne fine visen og Arnesen visper skarptromma så du kan høre kjølvannet risle mot båtsiden.

Men er dette bare en vemodig sjømannsvise? Eller kan den bety noe annet.? Mener man slutten på livet? Opp til lytteren.

Skal jeg legge på en kubbe til, kjære, og skal vi åpne den siste flasken?