Ikke 20 i stil til idrettens holdninger til likestilling

Av Karina Storeng Ikhsani og Aisha Iqbal, Rambøll Management Consulting

«Det her har vi pratet om til den store gullmedaljen, men det skjer ingenting», uttalte landslagstrener i skihopp Christian Meyer, da han fikk spørsmål om bruk av poengskalaen. Hoppsjef Clas Brede Bråthen mener dommerstanden må skjerpe seg.  

Så hvorfor er den tilsynelatende lille forskjellen på karakterene 19 og 19,5 så viktig?
La oss forklare.

Det er ikke kvinnene som er problemet

Idrett er en av de viktigste samfunnsarenaene vi har i Norge, og nesten alle barn er innom idretten i løpet av oppveksten. Sammen med skolen er idretten kanskje den største inkluderingsarenaen. Likevel fortsetter forskjellene å eksistere.  

Da dommersjef i skihopp, Ole Walseth, fikk spørsmål om hva kvinnene mangler som gjør at de ikke når toppen, mente han at det er «fryktelig vanskelig å svare på». Det har han rett i, det er fryktelig vanskelig å si hvorfor kvinnene ikke når opp. Men en ting vet vi: Det er ikke kvinnene som er problemet, det er de strukturelle forskjellene.

Vi finner ulik fordeling av økonomiske ressurser til lag og konkurranser, ulik lønn, ulike forventinger og standarder, ulike treningsmuligheter og ulik mediedekning. Alt dette i jenters disfavør og det knyttes til holdninger og stereotypier om hva jenter og gutter kan og bør gjøre.

Så hvorfor er saken om hoppkarakterene så viktig? Jo, fordi det illustrerer det vi finner i rapporten om kvinnelige idrettsutøvere: At de blir betraktet, behandlet og omtalt på en annen måte enn mannlige utøvere. Det viser at det er først når noen påpeker at det er på tide med endring at noe faktisk endrer seg. Kun dager etter karakterbruken ble kritisert, fikk tyske Katharina Althaus tildelt sesongens første 19,5 fra ikke bare én, men to dommere da hun vant gull i VM. Var det fordi hun plutselig hoppet bedre? 

Hvorfor tillater vi oss å være ignorante?

Holdninger endrer seg når forskjellsbehandling og strukturell diskriminering synliggjøres. Vi reproduserer holdninger og stereotypier helt til noen eller noe får oss til å revurdere egen atferd.  

Det er viktig å påpeke at det finnes mange initiativer for å fremme likestilling i norsk idrett, inkludert tiltak som skal bidra til holdningsendring. Eksemplene vi finner på tiltak for å øke deltakelse av kvinner som utøvere i mannsdominerte idretter, eller som trenere og ledere, er ofte kampanjer, ledernettverk og mentorordninger. Selv om tiltakene også har et holdningsendrende fokus, er det ofte rollemodellfokuset som trumfer.  

Rollemodeller kan være med på å sette likestilling på dagsorden. Likevel setter vi spørsmålstegn ved tiltakenes karakter, da de fleste tiltak for kjønnsbalanse og likestilling i idretten i bunn og grunn handler om å lære opp jenter til å navigere i en mannsdominert idrettsverden.

Igjen repeterer vi poenget over: Problemet er ikke at jentene ikke er motiverte eller dyktige nok, eller at de trenger en mentor for å heve ambisjoner. Problemet bunner i strukturer som ikke tillater jenter å gjøre suksess når de bare er seg selv.   

Når jentene drar fra på andre arenaer, som i skolen eller i arbeidslivet, tas det raskt grep og settes inn store ressurser for å utjevne kjønnsforskjellene. Det skapes et helhetlig fokus med forskning, politikk og følges opp med midler. Men vi makter ikke gjøre det samme for jentene idretten; en arena som kan være like viktig for de som deltar.

Hvem har ansvaret for å endre holdningene?

Hvis vi begynner med å fordele ressurser rettferdig, vil dette vise at jenter verdsettes på lik linje som gutter. Barn i idretten, som enda ikke er opptatt av kjønn og diskriminering, vil oppleve likestilling i praksis. Dette vil være med på å forme fremtidige idrettsutøveres holdninger.

Hvem skal legge til rette for disse strukturelle endringene, rettferdig fordeling av ressurser og til syvende og sist, holdningsendringer?

Vi mener at vi må starte på toppen. Øremerkede midler til likestilling og kjønnsbalanse er et godt virkemiddel. Videre har Norges idrettsforbund og andre organisasjoner et ansvar for å følge opp dette prioriterte området og bruke midlene og kunnskapen fra rapporten til å omsette teori til praksis. Til slutt faller ansvaret på ledere, trenerne, dommerne og de frivillige som jobber med utøvere i alle aldre, til å bevisstgjøre, kompetanseheve og engasjere til endring.

Norske kvinnelige rollemodeller som Sagen, Lundby og Bjørseth er veldig viktige for å forme unge jenters ambisjoner i idretten. Men det er kanskje vel så viktig med mannlige rollemodeller som Meyer og Bråthen, som går i bresjen for endringene som kreves.