Identitetsløs byutvikling på borgernes bekostning

Av: Atdhe Illyrian Belegu
Arkitekt MNAL

Det har lenge pågått en storstilt utbygging av Drammen, en merkbar satsing på fornyelse og forskjønning av våre bydeler. Byen har gått fra å bli oppfattet som en uattraktiv og forurenset by, til å bli et forbilde både i Norge og utover. Men pynter vi oss til det ugjenkjennelige?

For i takt med denne anerkjente utviklingen er det merkbart at stadig flere drammensere opplever en gradvis fremmedgjøring av byrommene som omfavner oss, og som er grunnleggende for vår identitet og stedstilknytning.

Ta for eksempel Engene, bydelen som en gang stod for mye flott og detaljrik lavhusbebyggelse. Å ferde gjennom der i dag er som å gå langs en evigvarende lang og svær mur i former, materialer, farger og størrelser som virker fremmede for Drammen.

Det er en voksende bekymring for at samme mal blir brukt i alle deler av byen, noe som går utover lokal rytme, kvaliteter og særpreg, og på den måten utfordrer selve stedsansen og tilhørighetsfølelsen.

Jeg stiller spørsmål ved en mal som ikke er interessert i å fremheve eller verdsette det spesielle ved bydelene, men som streber etter nøytralitet og likhet.

Jeg jobber i Oslo og pendler dermed en hel del. Hver dag ser jeg et bebygd landskap som blir stadig likere. Hvordan kan Drammen fortsette å være spesiell for meg og andre drammensere hvis vi ikke kan skille den fysiske byen vår fra andre byer?

For at byutviklingen skal bety noe så må byen og bydelene beholde sin identitet og særpreg. Det er dermed ikke sagt at man må kun forholde seg til den identiteten som er gitt. Identitet er noe som blir til, man skifter identitet og man kan ha flere identiteter. Utfordringen er når byutviklingen i stor grad karakteriseres av usammenhengende og visjonsløse bygg som ikke er identitetsskapende- eller stimulerende.

Det som bygges er dessverre ikke lenger deler av en sammenheng eller et ledd i byens historie som forteller noe. Selv om forsøkene er mange.

Å jevne uerstattelige, identitetsskapende hjørnehus, såkalte drammenshus, for så å reise skinnende, karakterløse nye høyhus med lukkede førsteetasjer men med avkappede hjørner som en slags referanse til det som var, er ikke i nærheten nok til å gjøre opp for den irreversible skaden som påføres byens sjel og rytme.

Den uforsiktige utbyggingen, erstatningen og utfyllingen av viktige rom i byen skjer som regel i utviklingens hellige navn, og de som uttrykker bekymring og misnøye blir bedt om å ikke stå i veien for utvikling. Men byutvikling er ikke noe som bør forstås som noe som trenger å sluke, bre seg ut og vokse oppover. Vi har dermed et behov for å nøye definere nærmere hva byutvikling er og bør være for oss, både overordnet og lokalt.

Et viktig kjennetegn på et seriøst byutviklingsprosjekt er i hvilke grad det anerkjenner at alle bydeler har ulike og unike kvaliteter og særpreg. At bydelene stiller egne premisser til utvikling, og krever ulik tilnærming for å utvikles på den beste måten og i sin egen ånd. En bærekraftig byutvikling karakteriseres av rom og strukturer som reflekterer og er drevet av sine omgivelser.

Det vi har sett mange steder i Drammen derimot er en solid oppblomstring av selvopptatte byggverk som ikke er interessert i å samhandle med sine omgivelser.

Her er det for eksempel naturlig å snakke om fremveksten av lukkede bostedsområder i Drammen. Dette påvirker, både bevisst og ubevisst, opplevelsen av åpenhet og tillit i byen vår, og oss imellom.

Jeg stiller særlig arkitekter og utbyggere til ansvar - men på en annen side så virker det som de opererer i en sfære med altfor frie tøyler. Drammen kommune stiller altfor dårlige kvalitetskrav. De ansvarlige fremstår ofte som en skuelysten gjeterhund mens «ulvene», altså utbyggerne, forsyner seg av det som gjør og en gang gjorde byen vår spesiell og spennende, heller enn en kraft som skaper støttende og beskyttende rammer for utvikling med utgangspunkt i det som allerede er.

Hvorfor makter vi ikke å overgå den gamle kunsten å lage gode og stimulerende byomgivelser med alle midlene vi har til rådighet i dag?

Kanskje har byutviklingen rett og slett blitt altfor vitenskapelig. Vi er så opptatt av det kartlegginger, tall, statistikk og andre data forteller oss at vi glemmer mennesket.

En sentral del av det som kjennetegner god byutvikling er hvorvidt det klarer å sikre sosial bærekraft. Sosial bærekraft i byutvikling betyr å ha et sosialt fokus i planleggingen. Å se mennesket i lys at det vi gjør.

Og for å sikre sosial bærekraft må vi være oppriktig klar over hvem vi egentlig bygger for. Vi bygger for det tenkende, følende, dynamiske og komplekse mennesket, som ikke alltid er logisk og fornuftig.

Dette kan ikke vektlegges nok. I gjeldende byplanpraksiser er følelser, opplevelser, minner, relasjoner og generelt en dypere forståelse av mennesket omtrent fullstendig oversett, og vi får til gjengjeld omgivelser som ikke samhandler med våre sanselige opplevelser.

I min masteroppgave om Fjell skriver jeg blant annet om beboernes relasjoner til sine omgivelser - om hvordan rom og objekter, som kan fremstå som tomme og ubetydelige for andre, kan av ulike grunner ha høy verdi for de som bor der og hvordan de opplever stedet.

I områdesatsingen ‘’Fjell 2020’’, som ofte trekkes frem som et prakteksempel på hvordan man skal drive bydelsutvikling i Drammen, var det nettopp disse som ble ofret først, og man gjentok i større grad det samme over ruinene av tidligere satsinger i området.

De uforståelige feilene vi gjør kan også være et resultat av hvordan vi kollektivt forstår rollene våre i en byutviklingsprossess. Jeg anser det som en grov misoppfatning, i de trakter den oppfatningen rår, at byutvikling er noe som er forbeholdt lokale eller sentrale myndigheter å drive og løse ovenfra ned, på egen hånd og i tråd med sine forhåndsbestemte oppskrifter på byutvikling.

Dette resulterer i områdesatsninger som virker svekkende heller enn styrkende for nærmiljøene.

Innbyggerne har krav på å vite nøyaktig hva som er planlagt for deres nærmiljøer og i god tid før. Mine undersøkelser tilknyttet masteroppgaven viser at beboerne på Fjell opplevde planprosessen rundt Fjell 2020 som utydelig og stadig skiftende samtidig som påvirkningskraften opplevdes som begrenset, fordi den rådende oppfatningen er at de er for langt nede i hierarkiet til å faktisk påvirke.

Fjell-prosjektet har gode intensjoner bak seg. Men gode intensjoner som ikke bunner i en dypere studie og forståelse av stedet er ikke et ukjent fenomen, og kan ofte lede til feilplassering av midler og en type områdesatsing som i verste fall motarbeider viktige byutviklingsmekanismer på lokalt nivå.

Med feilplassering av midler sikter jeg til den nye flerbrukshallen til over 200 millioner kroner.

For bokstavelig talt bare et steinkast unna lå det nedlagte Fjellsenteret, et flere tusen kvadratmeter stort bygg, som tidligere eiere angivelig hadde tryglet kommunen i flere år om å kjøpe for kun 14 millioner kroner.

Bygget, som beboerne allerede har et nært forhold til, hadde da i lang tid vist solide tegn til den type liv og lokalt engasjement som med tilrettelagt kommunal støtte kunne gitt grobunn til den mest bærekraftige områdesatsingen av alle:

En bydelsutvikling som både reflekterer og er drevet av omgivelsene selv, og som ikke trenger kommunal tilstedeværelse, i form av administrasjon og midler for å kunne fungere og holdes i live.

Alle mekanismer som utspiller seg i våre byrom som klarer å skape grobunn for positive relasjoner mellom borgere, og mellom borgere og sitt nærmiljø er vellykkede mekanismer for byutvikling - uansett form, omfang og nivå.

Vi som borgere besitter ofte sannheten og det sunne, holdbare svaret om nærmiljøene våre, og kommunens jobb er å skape gode, støttende rammer for utvikling basert på dette.