I Nobelprisenes dager har vi glemt en av Norges viktigste forskere

Det Odd Hassel i sin tid fant ut var at et kjemisk molekyl kan opptre i flere ulike romlige strukturer uten at atomene i molekylet bytter plass. Det er litt på samme måte som at et A4-ark kan være flatt, men du kan også brette det på ulike måter, men det vil fremdeles være et A4-ark som kan brettes ut igjen. Tenner du på A4-arket med en fyrstikk får du en kjemisk reaksjon, en brann. Da vil det ikke kunne bli et A4-ark igjen. Hvordan disse romlige strukturene ser ut er utrolig viktig for å forstå kjemiske reaksjoner, men det var det få som kunne se for seg mot slutten av 1920-tallet, da Hassel var student.

Det spørsmålet som flere forskere hadde stilt seg på denne tiden var følgende: Hvilken form har egentlig sykloheksan? Sykloheksan er et molekyl som består av seks karbonatomer med to hydrogenatomer stikkende ut av hvert karbonatom. Forskerne visste ikke om molekylet så ut som en badering av karbonatomer med vinkler på 120 °, eller om det så ut som en tilbakelent solstol med vinkel på 109,5 °. Odd Hassel bestemte seg for å finne ut hvilken form som var riktig. 

Kunnskapen gav ham en intuitiv forståelse for kjemi

Hassel hadde skrevet doktoravhandlingen sin om strukturen til to organiske stoffer og han hadde lært de nyeste metodene i Tyskland. Denne kunnskapen gav ham en intuitiv forståelse for at sykloheksan måtte undersøkes med elektrondiffraksjon i molekylets gassfase. I gassfase er nemlig molekylene frie og er ikke påvirket av molekylene rundt. Den intuitive kjemiforståelsen hjalp ham ikke så mye på det tidspunktet, for han hadde hverken det nødvendige utstyret eller penger til å skaffe det. I påvente av muligheten til å utforske denne problemstillingen jobbet han på Mineralogisk institutt på Tøyen sammen med far og sønn Goldschmidt.

Avbrutt av Tysk invasjon

I 1934 ble Odd Hassel professor i fysikalsk kjemi ved Universitetet i Oslo. Da benyttet han anledningen til å kjøpe et elektrondiffraksjonsapparat i Oxford – for sine egne penger. Han forsøkte å finne ut av sykloheksan-mysteriet med dette apparatet, men hverken han eller noen av dem han samarbeidet med fikk det til å fungere tilfredsstillende. Apparatet var rett og slett ikke godt nok til å holde det vakuumet som var nødvendig. Derfor begynte han og Christen Finbak å bygge sitt eget apparat. Det stod ferdig i april 1940. I det de første eksperimentene skulle begynne invaderte Tyskland Norge, men senere samme høst var forskerne i gang igjen. 

Publiserte på norsk – fikk Nobelpris

Vi kan bare forestille oss hva Odd Hassel følte om den tyske invasjonen. Han hadde selv studert i Tyskland og hadde en rekke forbindelser dit. Alt av kjemisk forskning ble publisert på tysk. Likevel ble artikkelen fra 1943 som ledet til Nobelprisen skrevet og publisert på norsk, i Tidsskrift for kjemi, bergvesen og metallurgi (som i dag heter Kjemi). Dette kan ikke tolkes som noe annet enn et opprør mot den tyske okkupasjonen. Kort tid etter, trolig uavhengig av denne publikasjonen, ble studenter og ansatte ved Universitetet i Oslo anholdt, og flere ble satt på Grini. Blant dem var Odd Hassel. Han benyttet anledningen til å undervise sine medfanger i kjemi. 

Dristig og visjonær grunnforskning

Da krigen var over fortsatte Odd Hassel med arbeidet og i 1947 var studiet av sykloheksan fullført. Han kom fram til at sykloheksan kan ha flere mulige tredimensjonale former. Dette åpnet en ny dør innen kjemien. Hassel jobbet iherdig med å bygge opp en stor og innflytelsesrik forskningsgruppe med gode forbindelser til utlandet. Gruppen ble et av verdens sterkeste miljøer innen strukturkjemi, med hovedtyngden på gassfase elektrondiffraksjon.

I lys av Nobelprisen blir det tydelig hvor dristig og visjonær denne satsingen egentlig var. Ingen hadde trodd at kunnskapen om 3D-strukturer for et molekyl skulle bli avgjørende for å forstå hvordan eller hvorfor enkelte kjemiske reaksjoner kan skje. Ingen hadde trodd at dette er viktig for å forstå legemidlers virkning eller effekten av en katalysator i industrien. 

I dag bruker vi både videreutviklede metoder og kunnskapsgrunnlaget er helt annerledes. Strukturkjemien er så elementær at det er mange som ikke lengre tenker over det. Det er liksom bare en del av kjemien, og det er en del av forståelsen for svært mye av forskningen vi gjør. Hvorfor blir batterier dårligere over tid? Strukturen endrer seg. Hvorfor er ikke en katalysator like effektiv? Strukturen har endret seg. Hvorfor har denne bakterien blitt resistent mot antibiotika? Kanskje molekylene i bakteriens overflate har endret seg? 

Da Odd Hassel ble tildelt Nobelprisen i 1969 ble mange overrasket. Hvem var Odd Hassel? Slik er det dessverre i dag også. Mange ser ut til å ha glemt hvem han var og hvorfor han mottok prisen, men i år er det 50 år siden og det er på tide å hedre ham for hans bidrag til naturvitenskapen!

Det vil være en markering av 50-årsjubileet ved Universitetet i Oslo den 31. oktober til 1. november. 

31. oktober vil det være debatt: 

Innovation on the cost of long term basic research – or room for both?

Hassel jobbet med grunnleggende og langsiktige problemstillinger, og ville kanskje ikke ha lykkes i en moderne forskningshverdag. Med økt fokus på innovasjon i forskningen er det flere som mener at det kortsiktige fokuset prioriteres foran grunnforskning. 

1. november, vil det være vitenskapelige foredrag i Videnskapsakademiet. Programmet er fylt med de fremste forskere innen strukturkjemi. Det store spørsmålet er: 

Hvor er vi i dag, når vi har bygget videre på det Hassel startet?