Havørn øker trykket på sjøfuglbestandene

– I 2020 forsvant den siste krykkja fra Vedøy på Røst, som på 1980-tallet var kjent som et av Nord-Europas rikeste fuglefjell. Vår studie viser at økt predasjon fra havørn har bidratt til at bestanden ble utryddet, sier Tycho Anker-Nilssen, seniorforsker i NINA.

Det er et dramatisk, men langt fra enestående bilde Anker-Nilssen skisserer. Sjøfugler sliter verden over. Matmangel, som igjen kan knyttes til klimaendringer og overfiske, regnes som den viktigste årsaken. Krykkjene langs norskekysten har i tillegg fått flere utfordringer å hanskes med.

De siste tiårene har forskerne observert en økning i antall unge havørner som jakter i fuglefjellene. Men få studier har hittil greid å måle i hvilken grad predasjon og forstyrrelser fra rovdyr og rovfugler påvirker sjøfuglbestandene.

– Det er mange forhold som bidrar til den bestandsnedgangen vi nå observerer hos sjøfugl, og det er ofte utfordrende å skille effekten av de ulike faktorene fra hverandre i komplekse, marine økosystemer, forklarer Anker-Nilssen.  

Samspill i endring 

Jakt, fangst og miljøgifter gjorde at havørnene våre lenge var like ille ute som krykkja. Da havørna ble fredet i 1968, talte den norske bestanden kun 500 par. Siden den gang har bestanden mangedoblet seg, og Norge eksporterer nå ørner for å gjenopprette tapte bestander på De britiske øyer og i Spania. 

Anker-Nilssen har dermed vært vitne til store endringer siden overvåkingen av krykkjekoloniene på Røst startet i 1979.  

– Parallelt med bestandsnedgangen på Vedøy har vi sett at stadig flere individer trekker mot folk. På Kårøya i Røst havn, bare fire kilometer nordøst for Vedøy, har krykkjene som hekker på tak og vegger av bygninger vært i kraftig vekst.  

Hva skyldes denne flukten?

Forskernes teori går ut på at noen av krykkjene trekker mot folk for å søke beskyttelse fra rovfugler og rovdyr. I motsetning til andre måkearter er det nemlig ikke matavfall som lokker. Krykkja spiser småfisk og krepsdyr, og henter maten til ungene ute på havet.

– På Røst fikk vi en naturlig eksperimentell situasjon i fanget med parallelle data fra to nabokolonier med helt ulike predasjonstrykk. Ved å følge begge koloniene over lang tid har vi fått bekreftet teorien, fastslår Anker-Nilssen.

Flukten fra fuglefjellet

Ettersom havørnbestanden vokste fikk fuglefjellkolonien på Vedøy fra slutten av 1990-tallet besøk av et økende antall unge havørner. Krykkjene i havna har derimot alltid fått være i fred for ørn. Mattilgangen og avstanden til beiteområdene var den samme for begge koloniene. Dermed kunne forskerne studere eventuelle forskjeller i hekkesuksess i en bestand med og uten predasjon og forstyrrelser gjennom en periode på 42 år.

Resultatene er entydige: Mens fuglefjellkolonien døde ut, ble havnekolonien nesten femdoblet. Begge koloniene hadde større hekkesuksess i år med god mattilgang. Men næringsforholdene var utilstrekkelige, og ingen av dem produserte nok unger til å sikre rekruttering over tid.

– Veksten i havnekolonien på Kårøya kan derfor bare forklares med innvandring, mest sannsynlig fra fuglefjellet. Da fuglefjellkolonien forsvant snudde utviklingen på Kårøya, og nå er også denne kolonien i sterk tilbakegang. Bare økt tilgang på mat i havområdene kan snu denne trenden. 

Forstyrrelsen fra ørnenes jakt i klippeveggene gir også lettere tilgang for kråkefugler og store måker. Forskerne ser det samme mønsteret flere steder, både for krykkje og flere andre sjøfugler. I løpet av bare fire tiår har åtte av ti hekkende krykkjer forsvunnet fra norske fuglefjell. Hovedårsaken er likevel manglende rekruttering. De som etablerer seg i befolkede områder gjør nok mye ut av seg, men forklarer bare en liten del av tilbakegangen i fuglefjellene. 

– Det er viktig å tilrettelegge for hekking der krykkjene finner beskyttelse mot predatorer. Flere steder jobbes det med å utvikle gode løsninger for sameksistens som forhåpentligvis vil hjelpe krykkja gjennom en vanskelig periode. Det motsatte alternativet vil være et stort tap for det kystmiljøet vi ellers er så stolte av, sier Anker-Nilssen.